Det er sagt og skrevet altfor mye om Blonde On Blonde allerede. Unødvendig mange har pekt på at lyden jevnt over er litt for skarp og litt for tynn, at Dylan synger surt både her og der, at munnspillet hans ofte bare antyder melodier, at bandet er i overkant skranglete, at Rainy Day Women #12 & 25 slett ikke har noen dyp, poetisk tekst slik en forventer av Dylan og at tamburinen på nettopp denne låta ofte bommer stygt på taktslagene, at Dylan begynner feil på sjette linja i fjerde verset verset av I Want You, at Sad Eyed Lady of the Lowlands varer altfor lenge...
Hvis en vil, kan en klage på uendelig mye, og mange av innsigelsene er slett ikke usaklige, men de som henger seg opp i disse bagatellene, går glipp av noe mye mer grunnleggende: At Blonde On Blonde er ei heilt fantastisk plate.
Nå er det selvsagt også skrevet altfor mye om hva som gjør Blonde On Blonde så uendelig mye bedre enn andre plater. Da vurderes skiva vanligvis etter mindre målbare kriterier: Det at den er spilt inn live i studio gjør at bandet låter usedvanlig organisk, at Dylan har en formidlingsevne som overgår det meste, at Blonde On Blonde fortsetter Dylans banebrytende arbeid med å forene rock- og visetradisjon, at Sad Eyed Lady of the Lowlands er så bra at den strengt tatt varer altfor kort, at Dylan beviser en nesten umenneskelig beherskelse av det engelske språket...
Jeg tenker ofte følgende om Blonde On Blonde: Se for deg en liten gutt, kanskje fem år gammel, sittende i sandkassa mens han synger og trommer på bøtta si. Han synger ikke reint, han glemmer teksten, og han trommer mildt sagt helt i sin egen taktart. Allikevel svinger det noe heilt dyrisk, i det minste for ham. Gi denne lille gutten en håndfull fantastiske låter og et komp av likesinnede, og du har Blonde On Blonde. Alle musikalske retningslinjer tilsier at det ikke skal funke, men det låter himmelsk...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar