Det begynte kanskje seint på 60-tallet ei gang, at Clapton trengte litt mer omsorg enn andre. Litt mer støtte. Det som i skolen kalles å få ekstra oppfølging. "Special needs child", som det heter i USA. Utover heile 70-tallet fikk han ofte drahjelp av folk rundt seg, og det ga gjerne musikalske resultater: Arbeidet med Delaney & Bonnie og følgelig også hans første soloplate. Eller med Derek and the Dominos da han fant ut han måtte bytte navn både på seg selv og kona til George Harrison, for å fordøye hvor komplisert liver var blitt. Da han deltok på Harrisons Bangladesh-konsert på tross av at han var mildt sagt uforutsigbar. (Kommer han snart?) Og selvfølgelig også med sitt bidrag til Rough Mix, Annie. Det tydeligste eksemplet må allikevel være Rainbow-konserten Pete Tonwshend dro i gang for å få Clapton ut i virkeligheten igjen.
Dette er en heilt egen form for veldedighetskonsert, en konsert satt opp av omsorg for hovedpersonen. Kanskje ikke verdens beste utgangspunkt for en opptreden, og derfor sørget også Townshend for å ha med seg godt med drahjelp: Ronnie Wood på gitar, Jim Capaldi og Jimmy Karstein på trommer, Rebop på perk, Rick Grech på bass og Steve Winwood på keys. Alle glimrende musikere, og alle kompiser av Clapton.
På tross av at denne gjengen aldri hadde spilt sammen som ett band før, låter de riktig så bra. Skulle bare mangle, egentlig, med de folka. Dessuten sier ryktene at de hadde øvd. Initiativtakeren selv, Tonwshend, holde seg til å kompe gjennom heile skiva og danner et solid fundament sammen med Grech, Winwood, Capaldi og Karstein. (Rebop hører en dessverre lite til.) Ronnie Wood viser seg som det som kalles en sympatisk musiker, ikke fordi han er så utrolig hyggelig, men fordi han heile tida lytter aktivt til de andre, tilpasser seg og legger inn det som trengs, også underveis i Claptons soloer, for hovedpersonen selv er unektelig noe rusten.
Om denne rustenheten fører til litt forsiktige soloer, gir det Claptons stemme ekstra nerve, for han synger kjempebra gjennom heile skiva. I tillegg gjør Winwood leadvokal på to låter: Presence of the Lord og Pearly Queen, noe som slett ikke er ille.
Låtvalget er det slett ikke noe å si på: En utvidet versjon av Creams Badge, lind Faiths Presence of the Lord, Roll It Over, en seig versjon av J J Cales After Midnight, og Litlle Wing, selvsagt i Derek and the Dominos-modus... Den eneste som kanskje ikke er en innertier, er Pearly Queen. Tøft riff og bra vokal fra Winwood, men instrumentaldelen er i overkant rotete og går i grunnen ingen steder. Det er mest masete og kjedelig. Dessverre.
Ser en bort ifra dette, og at Clapton er litt ute av form spillemessig, er dette ei skive en godt kan høre på fra tid til annen, spesielt med headset, for virkelig kunne få med seg detaljene i samspillet i dette 'superbandet'. Ronnie Wood er, som sagt, verdt å legge merke til. Grechs bassing likeså, og det gjør ikke noe å lytte til hverken Townshend eller Winwood heller.
Denne konserten skulle i tillegg vise seg å få et noe uventa etterspill: Av takknemlighet til Townshend sa Clapton ja til å stille opp som The Hawker i filmatiseringe av Tommy, ikke fordi han hadde spesielt lyst, men fordi han, som Tonshend selv sier: "for some reason felt grateful".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar