Lynyrd Skynyrd - Pronounced 'lêh-'nérd 'skin-'nérd

Du må bare bli begeistra for Lynyrd Skynyrd allerede når du ser coveret på den første skiva deres. De er alt annet enn et fotogent band. Det hadde vært moro å se resten av bildene fra shooten, for når de endte opp med å si "dette er bildet vi går for", må utvalget har vært heller magert. Å skrive bandnavnet med tegneserieknokler hjelper ikke. Bandet er kjemisk fritt for planlagt image. Ingen stylister, ingen trendanalytikere, bare en guttegjeng som spiller i band, avbildet i det tøyet de tilfeldigvis gikk i den dagen. Passe upretensiøst.

Låtene på Pronounced... er også gjennomført jordnære. Plata åpner med opptelling til I Ain't the One, og en hører allerede før første tone lyden av rommet der disse opptakene har blitt gjort. Det har riktignok blitt lagt litt 'skumle' baklengseffekter på trommeintroen, og saksa de har brukt som perk panoreres fram og tilbake, men det låter fortsatt tørt. Enkelt. Ikke noe tull, bare lyden av et band i et rom med trevegger.

Samme lydbilde går som en rød tråd gjennom plata. Litt småting legges riktignok på, for eksempel mellotron på Tuesday's Gone, litt ekstra klang på trommene på Simple Man og akustiske innslag med Mississippi Kid, men noen svære arrangement hører en lite til. På tross av at dette er arbeidet til et seksmannsband, er produksjonen ganske så beskjeden.

Det er ikke så verst bredde i låtmaterialet. Vi går fra James Gang-ish gitarfunk med Poison Whiskey til rein honky tonk i Gimme Three Steps og fra den sorgtunge balladen Tuesday's Gone til klassisk bluesrock med I Ain't the One. Litt bondsk blir det også med Mississippi Kid. I tillegg er selvsagt Free Bird på plass, den ultimate luftgitarlåta.

Ronnie Van Zants tekster tar opp aktuelle tema for sørstatsborgere: En må holde seg unna hjemmebrenten, leve et enkelt liv, ikke tukle med andres damer og ellers ikke bry seg for mye om hva som skjer i resten av verden, for der er det ikke så mye å glede seg over.

Pronounced 'lêh-'nérd 'skin-'nérd er ikke stor kunst, og det gir den seg heller ikke ut for å være. Det den er, er et første møte med et band det er lett å la seg sjarmere av. (Etterhvert som tiårene gikk og originalmedlemmer falt fra skulle bandet bli skremmende lite sjarmerende, men det er en annen historie.)