Guns n' Roses - Appetite For Destruction

Appetite For Destruction har etterhvert fått klassikerstatus. Den har dukka opp på lister over beste debutalbum og blitt omtalt som ei av de viktigste rockeskivene seint på 80-tallet. Da den kom ble den oppfattet som et friskt pust i en rockebransje som mer eller mindre hadde stivna. Guns n' Roses føltes som langt mindre ufarlige enn puddelrockerne som herjet på den tida. De var også mye løsere i snippen og rett og slett mer rock & roll enn metal-bandene som hadde dominert 80-tallet. Selv om sounden deres stort sett var basert på tidlig Aerosmith og New York Dolls, representerte Guns n' Roses, om ikke noe nytt, så i alle fall en forandring: Les Paulen skulle igjen kobles rett i Marshallen, og kompet var friere og mindre innstudert. Bluesskalaen kom inn igjen i rocken. Ikke så dumt.

I ettertid er det allikevel ikke så lett å se hva som skilte Guns n' Roses ut. Trommene låter like gigantisk som på andre 80-tallskiver og Axl Roses gnavete falsett hører definitivt hjemme nøyaktig i 1987. De har kanskje med seg flere retro-referanser, og de hadde unektelig en troverdig bad boy-image, men ikke mer troverdig enn Mötley Crües (Er det der tødlene skal være?) bad boy-image. Og heller ikke mer retro enn at de stort sett låt som en kombinasjon av Faster Pussycat og (igjen) Mötley Crüe som spiller cover av Back In the Saddle Again.

Da plata kom ut i 1987 markerte den starten på en bølge som skulle vare et stykke inn på 90-tallet, der altfor mange musikere med bakgrunn i metal-band skulle gjøre mer eller mindre vellykkede forsøk på å spille god gammeldags hardrock slik det ble gjort i hine hårde dager. Det kom ikke så mye god musikk ut av akkurat dét.

Appetite for Destruction er kanskje en viktig skive rockehistorisk, men i dag høres den ikke ut som så mye mer enn et litt leit forsøk av Sunset Strip-gutter på å lage sin egen versjon av Aerosmiths Rocks. Det er tilløp til gode idéer her. Riffet på Nighttrainn er jo kult. Slash spiller tøft, når han ikke har det for travelt. Men: For min del er det for lite her som gjør det verdt å lide seg igjennom tolv låter med (W.) Axl Roses enerverende vokal. Jeg vet mange er uenig med meg. Det er heilt ok. Kos deg med den du, hvis du vil.