Rush - A Show of Hands

Verdens flinkeste flinkisband? Det spilles flinkt. Flinke låter. Flink trommesolo. Flink lyd. Flink lyssetting også, ser det ut som. For Rush-fans er det alltid viktig å fremheve nettopp hvor dyktige Geddy Lee, Alex Lifeson og Neil Peart er. Og hvor kompliserte låtene er. Og hvor mye de får til selv om de bare er tre på scenen. Bass trommer og gitar var en gang utgangspunktet for Rush, men i 1988 hadde de utvidet kraftig. Alle spilte synth i tillegg. Synth alle veier. Perk-synth, synthbasspedaler og selvsagt synth med keys. Spesielt Geddy Lee veksler frem og tilbake mellom alt han bedriver: Bass på verset, keys på refrengene, vokal hele tida, synthbass med beina i soloene... Det er ikke måte på. Det eneste han mangler er munnspill på stativ og tromme på ryggen.

Heldigvis bruker Rush alle greiene sine til noe fornuftig. På A Show of Hands henter de materiale først og fremst fra 80-talls-katalogen sin, noe som unektelig høres litt skummelt ut, men når en hører etter, er det fine låter som finnes inne i alt flinkiseriet. Det nok ikke riktig å si at Rush aldri lar teknikk komme i veien for låtene, men de bruker gode idéer som utgangspunkt for all sin briljering.

At vi befinner oss på slutten av 80-tallet har dessverre et par negative virkninger. Synth-lydene er til tider både knallharde og iskalde, som på Mystic Rythms og Force Ten, og Alx Lifesons gitarlyd er heile veien drukna i effekter. Jeg må innrømme at dette er funksjonelt og nyttig for å fylle ut lyden av et band som tross alt bare er en trio, men det hadde vært ålreit å av og til høre ham med en litt tørrere lyd så detaljene kom tydeligere fram.

En viktig faktor som er med på redde Rush fra all flinkheten, er Geddy Lees stemme. Han er selvfølgelig flink til å synge også, men uansett hvor god teknikk han har, er stemmen hans ganske så merkelig. Den er det eneste ved Rush som ikke er 100% perfekt. Den tar rett og slett litt tid å bli vant til. Når du først allikevel har blitt vant til den, oppdager du at den funker riktig så bra, og at den er en stor del av Rushs særpreg.

Ellers er det ikke til å komme unna at Rush er et band med en umiskjennelig sound. De låter ikke som noen andre, ikke bare på grunn av vokalen, men på grunn av arrangementene og spillestilen til de tre kanadierne. (Lytter du nærmere til Geddy Lees spillestil, skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at Les Claypool har lånt mye herfa.) Rush er ganske enkelt et band med personlighet, en personlighet som nok ikke alle er like begeistra for, men sånn er det vel når et band står for noe særegent. Jeg for min del synes dette er mer enn ok, men det holder det å høre Rush litt sånn av og til, gjerne bare et par låter av ganga.

På tross av alt fiksfakseriet, er det verdt å merke seg at når settet skal avsluttes, og stemninga skal løftes det siste hakket, tyr badet til Closer to the Heart, som i bunn og grunn er noe så enkelt som en fire-greps-låt.