Humble Pie - Eat It

At Humble Pie slapp sitt bobbelt-album Eat It i 1973, et år etter Exile On Main Street kom ut, er nok ingen tilfeldighet. Akkurat som Exile har også Eat It fire sider med hver sin (nesten) tydelig definerte personlighet. For Humble Pie sin del betydde det ei rockeside,ei soulside, ei akustisk side og ei liveside, og akkurat som på Exile, lekes det her med country, soul, blues og, selvsagt, god, god rock. Skulle det fortsatt være tvil om sammenheng, kan jo det at Steve Marriot skriker "we wanna pay tribute to the Rolling Stones!" før de raser inn i en liveversjon av Honky Tonk Women. Det er ikke umulig at Humble Pie var klar over hva Stones dreiv med.

Når det er sagt, er ikke Eat It "Exile light". Det låter umiskjennelig som Humble pie. Gregg Ridley basser mye tyngre enn Bill Wyman, Jerry Shirley spiller langt ifra like nøkternt som Charlie Watts, og både Marriot og Clempson spiller i et høyere gir enn Keith og Mick Taylor. Alt dette matcher selvsagt Marriots fantastiske  rock n' soul-vokal perfekt. På sitt beste var han heilt utrolig bra, og her er han utvilsomt på sitt beste.

Det finnes ingen hitlåter på denne skiva. Ingen låter som dukker opp på bilradioen din innimellom, ingen låter som dukker opp på Absolute Seventies eller som en del av Guitar Hero, men det finnes en bønsj fete låter allikevel: Get Down To It, Black Coffee, I Believe, der Marriot gjør sin feiteste Ray Charles-imitasjon, de akustiske numrene Say No More og Summer Song og, selvsagt, Up Our Sleve, som Motorpsycho seinere skulle framføre for intetanende publikum.

På Eat It fikk The Pie med seg The Blackberries, tre soulsyngedamer, som korer skremmende bra, og som funker perfekt som motstykke til marriots hvite soul . Nå kjenner jeg jo ikke Robinson-brødrene, men det er fristende å tro at enten Chris eller Rich hadde hørt litt på Eat It før The Black Crowes inviterte med seg soulsyngedamer på The Southern Harmony and Musical Companion. Remedy hadde aldri vært det samme uten kor. Humble Pie gjorde samme greia i '73.

Eat It bør du kjøpe på vinyl, og du bør passe på at du får en utgave med både gatefold og innleggshefte. Her finner du skitkule livebilder, utdrag fra tekster og mildt sagt tidsriktige illustrasjoner. Plata ser like riktig ut som den låter.

Ikke alle låtene er fantastiske, men, selv om det finnes dødpunkter, er Eat It ei plate du trygt kan båre høre og se på mer enn én gang.