Genesis - The Lamb Lies Down on Broadway

Historien The Lamb Lies Down on Broadway forteller er mildt sagt underlig. Litt anstrengelse, tolkning og gjentatt lesning og lytting avslører noe i retning av: Vi følger Rael, som etter alt å dømme har bakgrunn fra et gjeng-miljø i New York, på en ufrivillig ut på en underjordisk reise for å redde sin bror, John. Når Rael endelig er nær ved å få med seg John tilbake til virkeligheten igjen, oppdager han at det er seg selv han gjør et forsøk på å redde. Hvordan alt ender, lar Peter Gabriel det være opp til lytteren å finne ut av. I selve fortellinga, som er trykket inne i coveret, ser det heller dårlig ut, men It, platas siste kutt, gir et lite håp om at det allikevel kommer til å gå veien for Rael.

At dette til tider er både pompøst, pretensiøst og selvhøytidelig , finnes det ikke tvil om, men bruken av humor, utallige referanser til populærkultur og et imponerende fargerikt, lekent språk redder plata fra å være en pinlig affære. Viktigst av alt er allikevel musikken, selvfølgelig. The Lamb Lies Down on Broadway hadde nok ikke tålt utgivelse i en novellesamling, men som utgangspunkt for disse 22 (avhengig av hvordan du ønsker å telle) låtene, fungerer den utmerket.

Selv om The Lamb Lies Down on Broadway er Genesis' første (eneste?) fullverdige konseptalbum, har de lagt fra seg de lange, kompliserte låtene en kunne finne på tidligere plater. Nursery Crime, Foxtrot og Selling England by the Pound hadde alle låter som strakk seg godt over ti minutter, og flere av låtene fra Trespass nærmer seg også ti minutters-merket. Når de endelig bestemte seg for å fortelle en historie over en dobbelt-LP, valgte de å gjøre det ved hjelp av relativt korte låter, låter som glir over i hverandre, eller som bindes sammen av korte instrumentalpartier. Selv om hver side stort sett er sammenhengende lyd fra begynnelse til slutt, gir inndelinga i enkeltlåter bandet anledning til å utvikle hver låt uavhengig av de andre.

Mange av særtrekkene fra Genesis' tidligere plater er hjertelig tilstede også her: Fuzzbassen, solide doser Moog Taurus, Phil Collins' travle trommestil og Peter Gabriels teatralske fremførelse av tekstene. Stemmen hans er, akkurat som før, til tider så anstrengt at det nærmer det hysteriske. Mye er som det har vært, med andre ord. Allikevel skiller denne plata seg godt ut fra de tidligere. Bandet er ikke bare mer fokusert i låtskrivinga si, de spiller også tighter og mer presist. Tony Banks har utvidet bruken av synth enda et hakk siden Selling England by the Pound, og Steve Hackeet har roet ned gitarspillet sitt en smule. Han spiller riktignok smakfullt og melodiøst, og han kommer opp med melodier som er enda mer minneverdige enn før, men hans banebrytende bruk av tapping og sweeping (lenge før 80-tallets gitarhelter) hører vi heller lite til. Litt skuffende for fansen  kanskje, men det viser en musiker som vet se hva låtene trenger. Samarbeidet med Brian Eno på flere av sporene hjelper også til med å skille denne utgivelsen fra tidligere plater.

The Carpet Crawlers og In the Cage er de to låtene bandet har hatt med seg videre i repertoaret sitt lenge etter turnéen for å promotere plata var over, også etter at Peter Gabriel, og seinere Steve Hackett, fant seg andre sysler. Andre låter har måttet leve i skyggen av disse, men et solid knippe av sporene tåler å stå på egne bein, noe som sikkert skyldes at bandet har hatt større fokus på enkeltlåter. Cukoo Cocoon, Anyway, Lillywhite Lillith, The Colony of Slippermen, Back in N.Y.C og Here Comes the Supernatural Anesthetist er alle knallgode låter heilt uavhengig av både historien og resten av plata. At det finnes enkeltlåter som først og fremst har som funksjon å føre historien videre, får vi heller tåle.

Dette skulle bli Peter Gabriels siste plate med Genesis, og for mange avslutter den bandets glansperiode. Gabriel skulle etter dette være ferdig med symf og prog for alltid. Genesis på sin side vendte satte etterhvert kursen mot den grøftekanten som kalles kommers popmusikk. Hadde bandet lagt opp i 1974, hadde de etterlatt seg en imponerende katalog av førsteklasses prog. Det gjør litt vondt å tenke på at dette er det samme bandet som seinere skulle gi ut Invisible Touch. Heldigvis er det lett å glemme.

Finn fram headsettet, lukk øynene og glem at 80-tallets Genesis fantes.