Billy Corgans stemme er ikke for hvem som helst. Den er mildt sagt særpreget. Stemmen hans er også en så viktig del av Smashing Pumpkins' sound at du nok vil slite med å høre på bandet hvis du ikke kan utstå vokalen. Det finnes nok av andre særegenheter ved Smashing Pumpkins, men det er Corgan som for alvor gir dem et unikt lydbilde, noe som ikke er alle forunt. Billy Corgan har med andre ord gjort sine begrensninger til en fordel for bandet.
Machina/The Machines of God kom ut da Pumpkins' popularitet var dalende. Toppunktet ble nådd noen år tidligere med Mellon Collie and the Infinite Sadness, men i 2000 hadde denne plata allerede kommet og gått, og oppfølgeren, Adore, ble spilt inn uten trommeslager, og gitt ut uten like stor suksess som forgjengeren. På Machina... var Chamberlin tilbake, frisk og avvent. Det var på tide å reise kjerringa. Heilt sånn skulle det ikke gå, men, selv om plata solgte dårlig, er det ikke automatisk noen dårlig plate.
De fleste av låtene på Machina... er produsert etter samme lest: Klare definerte trommer i bunnen, vokalen på topp, og et voldsomt lydteppe av varme basser, fuzz- og/ eller chorusgitarer og synther i midten. Låtene flyter nærmest euforisk avgårde. Av og til strippes sakene selvsagt noe ned, og enkeltinstrumentene blir mer definerte, andre ganger glir også vokal og trommer inn i lydteppet, og det høres til tider mest ut som om det har samlet seg støv på stiften. Lydblidet er breit, stort, rikt på overtoner, nyansert... Organisk er det derimot aldri.
Det finnes mange veldig ok låter på denne skiva, spesielt de mer melankolske øyeblikkene, som This Time og Stand Inside Your Love, og det funker fint når lydbildet åpnes litt opp på pop-låtene Try Try Try, I of the Mourning og Raindrops + Sunshowers. Det føles også friskt når lydteppet for en gangs skyld bygges opp også av akustiske elementer på Wound. Den voldsomme produskjonen på Heavy Metal Machine, The Everlasting Gaze og The Imploding Voice blir derimot fort for masete.
De som kun har sans for minimalisme, som er på jakt etter 100% organisk musikk, som gjerne vil høre det knirke i pianokrakken, som insisterer på at "less is more", vil nok ikke ha så stor glede av Machina/the Machines of God. Hvis du ikke lar deg skremme av musikalsk stormannsgalskap, er dette en mer enn ok skive å høre på. Har du i tillegg sans for forseggjorte LP-cover, er innpakninga er stor bonus her, for dette er virkelig ei fin skive å se på. Synd den ikke kom ut før strekkodenes tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar