Motorpsycho - Trust Us

Det spraker, det knitrer, og det skurrer... Motorpsychos Trust Us snurrer på tallerkenen for gud-vet-hvilkente gang. Noen plater albuer seg vei inn i livet og tar opp skremmende mye plass, de fleste av disse før en rekker å fylle femogtyve. I mitt femotyvende år dukket det opp to sånne plater. Den ene av dem var nettopp Trust Us. Før 1998 hadde jeg ikke heilt skjønt hva alt dette maset om Motorpsycho gikk ut på, sikkert fordi jeg ikke tok meg tid til å sjekke. Da sjefen min på Justvik bydelshus nærmest tvang meg til å høre på Ozone (og bonussporet, Young Man Blues), forsto jeg at dette måtte undersøkes nærmere. Dette var selvsagt på høy tid.

I ettertid er det lett å tenke at jeg burde ha visst mye bedre mye tidligere. Motorpsycho og jeg hadde vært på kollisjonskurs lenge, men først med Trust Us kom sammenstøtet. I 1998 hadde jeg for alvor fått øynene opp for progen. Ikke flinkis-prog som Porcupine Tree eller progmetal, heller engelsk 70-talls-greier og svenske helter. Samme året lot Motorpsycho mellotronen, thereminen, taurusen, loopene og lydeffektene få frie tøyler og laget sitt mest progga album med Gebhardt på trommer. Kollisjonen var uunngåelig.

Trust Us inneholder selvsagt nok ur-motorpsychoeske elementer. Forskjellen fra tidligere er bare at enkelte sider av bandet har blitt satt litt på hold for å gi bedre plass til andre kvaliteter. Instrumentale jammepartier som i 577  varer LENGE. Tunge låter er blytunge. De hysteriske støypartiene i Psychonaut tar fullstendig avgårde, og loopene i The Ocean In Her Eye er fylt til bristepunktet med overtoner, analoge filtre og space-echo. Når Bent eller Snah setter beinet på Taurus-pedalene på Vortex Surfer og Taifun, fylles bunnregisteret med herlig, varm, analog bass. Moderasjon kan umulig ha vært et kriterium da gutta jobbet i Athletic Sound i Halden seint på høsten i '97.

Flere av låtene er produsert etter 'snøballprinsippet', de vokser og vokser etterhvert som tida går. Flere og flere lyder og instrument kommer til lenge etter at en trodde det var fullt, og bandet gir seg ikke før alt koker over. Psychonaut er stjerneeksempelet på dette. Ozone følger samme filosofi, om enn ikke like tydelig.

Det som virkelig kjennetegner Trust Us er allikevel bruken av dynamikk. Kontraster mellom sterkt og svakt gjennomsyrer plata. Det kan være forsiktige crescendoer og decrescendoer eller brå overganger, men leken med volum, både høyt og lavt, kjennetegner skiva. Ta deg tid til å høre Vortex Surfer og legg merke til hvordan låtene vokser fra fra å så vidt overdøve suset fra stereoanlegget til å fylle heile stua (eller hodet for de som foretrekker headset). Radiance Freq (kalt Radiator Freak på innercoveret) har samme utvikling, samtidig som den har sterke kontraster underveis. For 15 år siden var det tydeligvis dynamikk som gjaldt.

Vokalen er som alltid... særegen. Det er så deilig at Bent og Snah ikke låter som skolerte sangere. Det er heilt fantastisk at en kan høre at det koster litt for dem å få til vokalen. Det ligger innsats bak, og de synger med en nerve som er sjelden blant mer tekniske sangere. I tillegg har de et særpreg de fleste skolerte vokalister kan se langt etter. På Trust Us har bandet skapt en heilt naturlig symbiose mellom dette særpreget og stemningene i låtene. Å høre disse låtene sunget av andre, er heilt utenkelig.

Retrofaktoren var i 1998 mye sterkere enn den hadde vært tidligere. Støysaxen på Psychonaut låter soom om den kan være løfta rett av en Stooges-skive, mellotronen som innleder Vortex Surfer, hører til i samme nabolag som mellotronen som leder inn i avslutnigspartiet i In the Court of the Crimson King, både den overkomprimerte kassegitaren og Hiwatt-lyden til Snah på Ozone skriker 1970. Jammedelen på 577 gir assosiasjoner til for trange Adidas-t-skjorter og fettete hår (tidlig David Gilmour), men med en høyere intensitet, og når Superstooge roer seg ned, tenker jeg fort på Jerry Garcias solo på David Crosbys What Are Their Names eller kanskje en av de uendelig mange versjonene av Dark Star. Lydbildet er selvsagt modernistert, det er ingen tvil om at et nytt årtusen er rett rundt svingen, men alt som foregår på denne plata er godt og trygt forankret i tradisjoner.

Trust Us har ingen catchy pop-låter à la Waiting Fot the One. Hey Jane er både kort og fengende, men mens Waiting For the One sitter i sola sammen med alle vennene sine, står Hey Jane og lurer i skyggene, mest klar for at folka skal gå hjem så det blir litt fred å få. Låta egner seg godt for radiospilling, og den gjør seg utmerket på en bilstereo, men noen sommerhit er den ikke. Dette til tross er den Trus Us' mest kommerse øyeblikk. For noen må dette ha vært en skuffelse. Jeg var overlykkelig. Det er jeg fortsatt.

Det spraker, det knitrer og det skurrer... Det er lyden av ei plate som er spilt fullstendig i hjel.


Forresten: Tidligere nevnte bydelshusleder var også ansvarlig for 1998s andre store åpenbaring: Taj Mahals Happy Just to Be Like I Am.