Aerosmith - Aerosmith

I nesten tredve år har Aerosmith vært et vanvittig gnål og et mediesirkus der aktørene har fremstått som mindre og mindre sympatiske. Og mindre og mindre intelligente. For førti år siden ga de ut debutskiva si. Om de var sympatiske og intelligente individer da, vet jeg forferdelig lite om, men som band var de mildt sagt sjarmerende.

Aerosmith hadde allerede eksistert i noen år da de slapp sin første plate, men på mange måter låt de fortsatt som nybegynnere. Ikke amatørmessig og haltende, men oppriktig begeistra for det de holdt på med. I 1973 var det ikke så mye av det Aerosmith dreiv med som ikke hadde blitt gjort før, men de spilte som om ingen i heile verden hadde tenkt på disse tingene før. På denne skiva låter Aerosmith friskt, inspirert og en smule naive. På en god måte.

Alle de åtte låtene her er fortsatt verd å høre på. Dream On har selvsagt blitt spilt fullstendig i hjel, og nyere versjoner har fjerna alt som gjør låta bra. Slik den fremstår her, i all sin enkelhet, går det an å høre at det faktisk er en av Steven Tylers fineste låter. Ellers er Mama Kin nok det mest kjente kuttet, og også denne låter mye kulere her enn slik de seinere skulle spille den live. Make It er en glimrende åpningslåt på alle måter, noe som blir understreket av linja "Good evening, people, welcome to the show". Dette var selvsagt også bandets åpningslåt live på denne tida. One Way Street har en utrolig kul shuffle-groove. Movin' Out har stjålet introriffet sitt fra Spooky Tooths Better By You Better Than Me, men blir ikke noe dårligere av den grunn. I tillegg gjør de en versjon av Walkin' the Dog som langt overgår Stones' versjon fra det glade 60-tall.

På denne plata har ikke Steven Tyler fullt ut utviklet sangstilen han etterhvert ble kjent for. Stemmen høres ut som om den kommer fra lengre nede i halsen, noe som gjør at det klinger litt merkelig til tider. Merkelig, men sjarmerende. Joe Perry på sin side spiller enklere enn han seinere skulle gjøre. Enklere og ryddigere. Han kunne godt ha holdt lenger på denne spillestilen. Den som virkelig holder plata sammen, er allikevel Joey Kramer. Han har en bunnsolid groove gjennom heile plata. Shuffle, ballader, hardrock... Alt sitter, og han samarbeider glimrende med bassist Tom Hamilton. Og forresten: Brad Whitford er også med...

Aerosmith er kanskje ikke veldig originale her, men de har en heilt egen sound, en sound de selv skulle klare å klusse til helt uten hjelp utenfra etterhvert som de fikk for mye penger, for mye oppmerksomhet og for mange muligheter til å foreta dårlige avgjørelser. De har etterhvert gitt ut altfor mange plater som verden kunne ha klart seg godt uten. Denne her kan verden utmerket godt leve med.