The Allman Brothers Band - At Fillmore East

Sånn, nøyaktig sånn, skal et bandbilde se ut. Det er heilt perfekt. E Street Band er slett ikke verst de heller, men Allman Brothers scorer høyere, rett og slett på grunn av mengden hår, skjegg og, ikke minst, bart. Med et sånn bandbilde, må jo dette være bra greier. Og det er det. Sjukt bra. Godt plassert blant en liten håndfull perfekte livealbum. På topp ti-lista...

At Fillmore East er heilt tydelig delt i to deler: På de første to sidene spiller brødrene blues som om det var det eneste de hadde gjort heile livet. Låter de har lånt av andre. (We're gonna do a new song for you, an old Elmore james song we like to play... Ingen selvimotsigelse i blues-bransjen.) Dette er kanskje ikke blues for purister. Det er ikke så skakt, surt og eksentrisk som skikkelige bluesskiver skal være. Det er heller ikke nymotens lat-som-om-du-er-Stevie-Ray-Vaughan-blues. Allmans blues er ikke spesielt tung. Det kan den jo ikke bli med to trommiser med lette jazz-bein. Veldig jazzete er det heller ikke, bare litt på Stormy Monday. Ellers er det... tja... friskt Med Greggs hvite sørstatssoul-stemme på toppen. Og et nesten uendelig stort hav av fantastisk gitarspill.

Etter Statesboro Blues, Done Somebody Wrong og Stormy Monday, leder en up-tempo-versjon av You Don't Love Me oss elegant inn i jamme-avdelingen og plate nummer to. Her dukker et ganske annerledes Allman Brothers opp. Her spilles egne låter, mest instrumentalt, mye mer jazzinspirert og etterhvert mye friere. Hot 'Lanta er relativt kort, og funker derfor fint som start på denne avdelinga. Låta tar utgangspunkt i et 14-takters skjema med en enkel tostemt melodi på toppen. Det er selvsagt rom for masse soloer, både på orgel og gitar mens bassen går og går og går i bunnen. Under, rundt, på siden og igjennom alt dette, ligger trommene. Her spilles det utrolig fint, lurt, snirklete og travelt uten å bli masete. En kan godt høre bare på trommene gjennom heile låta. Trommesoloen er uansett for kort.

In Memory of Elisabeth Reed starter ut mer laidback enn låta før. Fortsatt masse pirk og snacks i trommeavdelinga, fortsatt bass som rører seg fritt omkring akkordene, et breit teppe av orgel og svevende gitarmelodier. Fram til... Samba.time! Det blir selvsagt ikke heilt Rio de Janeiro, men det ligger en veldig tydelig samba-beat her, mens bandet kjører et Im-IV-komp. Verdens beste utgangspunkt for jamming, og her skal det nettopp jammes. Ikke sånn heilt uten mål og mening. Her er samspill greia, og det er lagt inn faste 'landemerker' underveis der heile bandet samles for så å slippe til ny solist og ny jam. Sweet! Dette er noe heilt for seg selv. Låta varer bare i tretten minutter og seks sekunder. De kunne gjerne ha holdt på lenger, mye lenger.

På den siste låta gjør de nettopp det. De holder på lenge. Veldig lenge. Tjuetre minutter med Whipping Post. Og det er like kult heile veien. Igjen er dette snakk om mye mer enn dillete noodling, for Whipping Post er rett og slett en eksepsjonelt fin låt. Å komme tilbake igjen til vers eller refreng etter lengre soloer er en fryd hver gang, samtidig som instrumentalpartiene slett ikke blir kjedelige. Igjen spiller de tett sammen, også når tempoet løses fullstendig opp, og igjen har de små 'øyer' de lander på innimellom for å få fotfeste på nytt. Mesterlig, rett og slett.

Roadies slik gode roadies skal se ut...

Det er ingen hemmelighet at The Allman Brothers Band At Fillmore East har mye til felles med Grateful Deads Live/Dead . Besetninga er mer eller mindre den samme, jamming er like viktig, platene er spilt inn på hver sin Fillmore, det ligger blues og jazz i bunnen, og begge bandene tar seg usedvanlig god tid. Forskjellene mellom de to bandene er at det første har solid sørstatsforankring, mens det andre lever i en sky av psykedelia. I tillegg er det nok trygt å si at The Allmans står på litt hardere en The Dead, og at de nok holder et litt høyere nivå når det gjelder tekniske ferdigheter. Dette betyr ikke at en trenger å foretrekke det ene framfor det andre, det betyr bare at det er to ulike tilnærminger til samme musikalske filosofi.

Allman Brithers og Grateful Dead har nok mye å svare for når det gjelder musikk som har blitt laget av litt mindre dyktige musikere. Egentlig burde platene bære en liten advarsel: Don't try this at home! Det er ikke hvem som helst som får dette til. Det finnes rett og slett for mange jam-bands, og altfor mange av disse glemmer minst to av disse tre tingene: 1. En må beherske instrumentet sitt godt, veldig godt, før en begir seg ut på jammer som varer i ti minutter eller lenger. 2. En god jam forutsetter samspill, og det viktigste her igjen, er å lytte til resten av bandet. Hva skjer? Hva kan jeg tilføre? Hvor er vi på vei? Observere og reagere, som det heter på impro-teater-språket. 3. Det må alltid, alltid og alltid ligge en solid idé, helst en komplett låt, i bunnen for at dette i det heile tatt skal bli tilnærmingsvis interessant.

Allman Brothers oppfyller alle disse kriteriene. Til gangs.