"Heavy metal iz a poze, hardt rock iz a leifschteil!" Kunne ikke ha sagt det bedre sjøl. Spilt inn under Trust Us-turneen vår/forsommer '98, er dette den første i Motorpsychos Road Work-serie. Den inneholder samme advarsel som seinere utgivelser om at lyden kanskje ikke er heilt på topp, og at det kan være lurt å kjenne bandet godt før en prøver seg på denne plata... Du bør ikke la deg skremme av dette.
Lyden er dødsfeit, kanskje til og med feitere enn på at par av bandets aller tidligste utgivelser. Alle som har hørt Motorpsycho live vet at dette er spilt inn sinnsykt høyt, og det høres. Til tider er det så mye bass og gitar at stakkars Gebhardt sliter med å komme skikkelig igjennom med trommene sine. Kanskje ikke ideelt, men det er veldig kult å høre detaljer i bass og gitar så tydelig som dette.
Når det gjelder påstanden om at en bør kjenne Motorpsychos katalog før en hører på dette albumet, er det en sannhet med store modifikasjoner. Dette kunne i 1998 like mye være en introduksjon til Motorpsycho. Ikke som en presentasjon av store hitlåter, men som en dokumentasjon på hvordan bandet låt live på den tiden. Her kunne en høre hva en kunne forvente seg av bandet hvis en var så heldig å få dem med seg live. Det er også en dokumentasjon på hva bandet dreiv med rett før de skulle endre retning.
To av låtene er hentet fra Trust Us: Vortex Surfer og Superstooge, som viser seg å være ei fantastisk livelåt. Overgangen til The Wheel er nesten ikke merkbar, men når denne endelig er på plass, får vi en kjemepeversjon, om enn noe kortere enn forventa. Det er forresten verdt å merke seg at backtracket fra The Ocen In HerEye ligger og lurer i bakgrunnen når The Wheel dør ut.
Un Chien d'Espace har blitt krraftig utvidet for anledningen og har følgelig skiftet navn til A K9 Suite. Dette versjonen overgår faktisk studioversjonen, med en instrumentaldel som ikke bare er lengre, men som også reiser mye lengre ut i det uutforskede verdensrom. (Time to space out.) Snahs bruk av rhodes-piano her er nok et godt stykke til siden av den bruken instrumentet var tiltenkt. Kult låter det i alle fall, og Motorpsycho går ikke av veien for å låne litt fra Grateful Dead for å gi navn til de ulike 'satsene', selvsagt med sin egen vri: The Rounder We Go, the Faster We Get.
You Lied dundrer avgårde og leder inn en en versjon av MC5s Black to Comm med et Motorpsycho som til tider låter som et Blues Brothers fra helvete. Feel funker minst like godt her som på Timothy's Monster, og Vortex Surfer er kanonbra. det er ikke vanskelig å høre hvorfor fansen stemte denne fram som P3s tusenårslåt. The Other Other Fool er ei perfekt åpningslåt. det bygger seg gradvis opp fra forsiktig wah-wah-bass til et herlig øs når bandet kommer inn, og det syder og koker igjennom helie låta. Faktisk varer denne i over ti minutter, men det føles ikke sånn. Litt ekstra kult blir det når en oppdager at Bent sliter med å holde seg alvorlig etter at Snah bommer ganske stygt på ett av slagene heilt på slutten.
Coveret er så riktig det kan få blitt. Det er ett av veldig få Motorpsycho-cover som ikke er laget av Kim Hjortøi, og det skiller seg derfor noe fra hva en har lært seg å forvente, uten at det gjør så mye. Dette er et perfekt for ei live-skive: Uklare bilder av bandet med god bruk av scenebelysning, og oversikt over utstyr brukt på denne turnéen. Julekvelden for nerds dette her, altså.
Det er ingen hemmelighet at Motorpsycho låter bra live, men det er veldig kult å kunne får denne opplevelsen hjemme også iblant, spesielt siden dette bandet fra tid til annen velger nye retninger. Derfor er det ikke dumt å få tak i denne, og derfor kan en trygt også leite etter resten av Road Work-serien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar