Mye negativt har med rette blitt sagt om Love You Live: Låtene går ofte for fort, og bandet spiller jevnt over i overkant slurvete, lyden er, på tross av Eddie Kramers bidrag, som en middels bootlegg, coveret er slett ikke noe å skryte av , enten på tross av eller på grunn av Andy Warhol, og Jagger er stort sett så andpusten at han sliter med å få på plass vokalen. Av og til må han nøye seg med å antyde hva tekstene egentlig skal være. Honky Tonk Women, Jumping Jack Flash, Star Star, Sympathy For the Devil og If You Can't Rock Me er alle begredelige greier, men det finnes lyspunkt:
Når Stones holder seg unna de største hitlåtene sine, funker det i grunnen ganske så bra. På s. 2 finner du versjoner av You Can't Always Get What You Want og You Got To Move som rett og slett er bra. Billy Preston og Jagger gjør en kjempejobb på sistnevnte, og på You Can't Always Get What You Want tar det seg god nok tid til å gi rom for både dynamikk og samspill. Her kan en tydelig høre at Ron Wood i 196/77 fortsatt var en habil gitarist, og at samspillet mellom han og Keith funka som det skulle. Tumbling Dice er heller ikke gal, men låta som virkelig treffer er Fingerprint File. Jagger på gitar, Ron Wood på bass og Keith med wah-wah, selv om han seinere skulle hevde å aldri ha brukt effektpedaler. Grooven er heilt på plass, og Jagger får virkelig fram den paranoide stemninga i teksten, godt hjulpet av en eller annen form for primitiv harmonizer. Fætt!
Sider tre, El Mocambo Side, er ellers det som trekkes fram som forsonende trekk ved Love You Live, og dette er utvilsomt høydepunktet på ei skive som ellers er nettopp tvilsom. Bare coverlåter. Klubbgig. Stones har tatt av seg arenarock-hatten og viser at det egentlig, sånn heilt innerst inne, er (var) et kanonbra bluesrockband. manish Boy og Little Red Rooster er begge skikkelig seige og baktunge, og Around And Around viser nøyaktig hvor nøye Keith har studert Chuck Berry. dødsfint, og uendelig mye bedre enn Berry-rip-off'en Star Star fra side én. Det aller beste sporet på heile skiva er versjonen de gjør av Bo Diddleys Crackin' Up. Her finner de ikke bare fram til reggae-undertonene i låta, men også til sine indre jamaicanere. Tenk hvis heile skiva hadde vært like bra som dette...
Det som er bra med heile skiva er derimot at det aldri låter stadion eller arena av Stones. (Med unntak av all applausen og fyrverkeriet før ekstranummeret. Jeg mener, hvor fett er det med fyrverkeri på plate egentlig? For de fleste er det vel ikke lyden som er greia med fyrverkeri...) Til og med opptakene fra store scener låter som klubbopptak. Dette, og den middelmådige lyden, gjør at det høres ut som om plata er spilt inn på fest, og hvis en stokker rekkefølgen litt, har plata også samme progresjon som et band har på fest: Side 3 er starten på festen. Både band og publikum ha varmet opp med et par halvlitere, og stemning og form er stigende Det fortsetter på side 2 der humøret fortsatt er på topp, selv om presisjonen alt er noe preget av diverse inntak. Når en kommer til side 3, er de fleste et lite hakk for fulle og et lite hakk for lite kritiske. Stemninga er fortsatt på topp, men den musikalske kvaliteten er dalende. Side 4 representerer det stadiet der bandet er ivrigere enn noensinne etter å spille, men evnen til å gjøre dette er sterkt redusert. I tillegg har publikum for lengst mista interessen og endt opp med å snakke i munnen på hverandre, gjerne om hver sin ting. Etter Sympathy For the Devil er det ikke annet å gjøre enn å spy i buskene og ta en taxi hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar