The Who - Live at Leeds

En gang for lenge side, minst 20 år, sikkert 25, var jeg veldig skeptisk til The Who Iive at Leeds. Hvor kult kunne det egentlig være? Tre coverlåter. Fjorten minutter med My Generation, som sikkert bare var lyden av instrumenter som ble knust til pinneved i stadig mindre biter. Magic Bus i evigheter. Nesten ingen skikkelige Who-låter. Sikkert bare kaos og rot. Med så mange bra studioalbum fra The Who, måtte det jo gå fint å klare seg uten ei liveplate.

Så feil kan en ta.

The Who Live at Leeds er uunnværlig. Intet møblert hjem uten minst ett eksemplar, gjerne to. Jeg har for tiden tre. Kanskje jeg strengt tatt burde ha seks, ett eksemplar for hver låt.

Young Man Blues er kanskje skrevet av Mose Allison, og han har riktignok spilt inn en forsiktig pianotolkning av denne selv, men det er som Who-låt den virkelig våkner til liv. Klassisk start og stopp løsning. To vers, og så bære det avgårde over stokk og stein. Bass- gitar- og trommesolo samtidig. Ikke tilfeldig og fjollete. Bandet drar i samme retning selv om det spilles fritt, og plutselig, nesten uten forvarsel, samles de om et riff eller en markering eller en brå overgang i dynamikk. På tross av at dette er et øs av lyd, er det tydelig at kommunikasjonen innad i bandet var heilt på topp.

Med Substitute har de gjort noe så rart som å kutte ned en allerede kort radiohit. En dødsfet versjon som plutselig er over. Kanskje fordi de på denne tida var lei låta, men fremførelsen og innsatsen er det i alle fall ikke noe å si på.

Coverlåtene jeg var så skeptisk til, Eddie Cochrans Summertime Blues og Johnny Kids Shaking All Over, kjøres igjennom Who-maskineriet og kommer ut på andre sida som fullverdige Who-låter. Det finnes veldig få rester igjen av teeny-bopper-feeling hos Cochran. Det er veldig lite som føles uskyldig, ufarlig og søtt. Dette er alvor.

Så var det My Generation, da. I mer enn fjorten minutter. Og ingen gitarer blir knust. Jeg vet ikke heilt hva tanken var da de bestemte seg for å føre dette opp som fjorten minutter med nettopp My Generation, for det er jo så mye mer her. Mye mye mer.  Snakk om gledelig overraskelse første gang jeg hørt plata. Reine julekvelden! Her forlates My Generation ganske fort for å gi plass til en reprise på de viktigste temaene fra Tommy og en reise gjennom nye temaer og idéer. Kontraster i dynamikk er heile veien viktig, og små melodiøse solopartier på gitar avløses av dundrende trommer og buldrebass. The Who hadde på denne tiden faste tema de skulle innom i løpet av en slik jam, små hvileskjær før de igjen kasta seg ut i noe nytt. Det lekes og eksperimenteres, men lenge før disse eksperimentene får tid til  å bli kjedelige, tar et godt innøvd tema over. Dette er en teknikk The Who, sammen med Zeppelin, var verdensmestere på, og jeg har til dags dato ikke hørt om noen som har klart å overgå dem.

Magic Bus! Steike for ei plekterhånd på Entwistle... Etter å ha vært høyt og lavt heile kvelden, lander han nå på en klassisk Bo Diddley-rytme i A (Og han hatet det som pesten, sies det.) Daltrey og Townshend forhandler om prisen på den magiske bussen heilt til alt eksploderer. Munnspillsolo i åtte takter og så ned igjen. Og så opp igjen, ned, opp osv. til alle går hjem lykkelige og utslitte.

Det er sikkert ikke nødvendig å si så mye om hvordan hver enkelt spiller. De er veldig like seg selv. Keith Moon er verdens beste Keit Moon-type trommis, Entwistle spiller som vanlig leadgitar på bassen heile tida, og Townshend leder skuta med et vell av idéer og innfall. Til tider, når bandet forlater låtene på jakt etter nye, hittil uoppdagede riff og stemninger, får Daltrey nøye seg med å legge til litt krydder her og der, men ellers fronter han låtene med en enorm innlevelse og formidlingsevne. Alt er bra.

Det plager meg ikke å måtte innrømme at det en sjelden gang bommes på en streng eller en cymbal, for det at alt ikke alltid er like tight, er en forutsetning for at bandet skal fungere som det gjør. The Who spilte ikke nødvendigvis veldig tight, men her er alt bunnsolid. Opptak fra andre konserter fra samme periode røper at dette må ha vært en kveld der absolutt alt klaffet. De var bra på Woodstock, utrolig bra på Isle of White, men rett og slett fantastiske i en liten sal i Leeds. Heldigvis ble det foreviget.

Nevnte jeg forresten at lyden er sjukt bra, skrapelyder til tross. Liveplater fra ca. 1970 har ofte litt klein produksjon. Dette gjelder ikke her. Verdens feiteste basslyd, fin, åpen klang i cymbaler og deilig trøkk i trommene. Og så gitarlyden, da... Utrolig! Townshend spiller med en dynamikk som beveger seg fra det nesten uhørlige og heilt opp til øredøvende brøl. Alt styrer han fra gitaren, enten med fingrene, eller med de enkle kontrollene på SG-en sin. (Og så mistenker jeg ham for å ratte litt på forsterkeren også underveis.) Det føles like deilig hver gang han gjør seg ferdig med et stille parti for så å skru opp volumet så gitarlyden vokser til uante dimensjoner, så fullpakket av over- og undertoner at det egentlig ikke burde være mulig. Bedre enn dette kan det ikke gjøres.

Det friseres litt på de fleste livealbum. Flere ulike versjoner av samme låt klippes sammen, feil redigeres bort, ustemte instrumenter blir spilt inn på nytt. På Live at Leeds er bare én ting fiksa: Koringa måtte legges på nytt, siden den ikke kom med på teipen. Visstnok skal Entwhistle og Townshend ha gjort dette side om side i løpet av én gjennomspilling av opptakene. Derfor er det ikke snakk om feilfri, polert koring. De har ganske enkelt fylt inn hull som var der grunnet teknisk svikt. Litt juks, kanskje, men The Who er så mye bedre med koring.

Live at Leeds har etterhvert kommet ut i flere deluxe-versjoner, den ene mer utvidet enn den andre, med stadig flere bonusskutt. Av og til er også skrapelydene forsøkt fjernet. Alt dette er fullstendig unødvendig. Plata var perfekt allerede ved første forsøk. Akkurat som The Allman Brothers Live at Fillmore East, er også The Who Live at Leeds verdens beste liveplate.

På 90-tallet reiste John Entwistle rundt med et eget band som framførte denne plata note for note. Klisslikt. Da jeg tilfeldigvis snubla over ham i Oslo, nevnte jeg at jeg hadde hørt om dette, og at jeg gikk ut ifra at dette må ha vært moro for ham å sysle med. "Fun? Not for me. I had to learn all the mistakes!"