Junipher Greene - Friendship

Norsk progrock! Endelig! Om ikke det passer så godt å bruke om visse plater som kom ut i 2012, er det slett ikke så upassende å bruke om Junipher Greene og deres Friendship fra 1971. Dette er blant de tidligste eksemplene på norsk progrock, eller progressiv pop, som det ble kalt. Selvsagt uttalt med gode, runde o-er i både progressiv og pop. De var jo tross alt på labelen  til Arne Bendiksen.

I 2007 ble Frindship kåret til tidenes norske album. Denne plata ble omtalt som det beste som noensinne har blitt utgitt her til lands, og ingen protesterte. Plata er et usedvanlig solid stykke arbeid. Det bobler over av kreativitet, originalitet, vilje til å eksperimentere og evne til å skrive både korte hardtslående rockelåter og store, gjennomarrangerte verk. At dette er ei bunnsolid plate laget av høyst kompetente musikere, kan det ikke være tvil om. Lyden er klassisk tidlig 70-talls-lyd. Perfekt for bandet og låtene. Friendship er helt enkelt ei veldig bra plate.

Det er ikke rart vi er stolte av Friendship her i gamle Norge. Det er heller ikke rart en var stolt av både plata og bandet allerede i 1970. Så stolte var vi faktisk at norsk presse anså dem som langt bedre enn samtidige utenlandske band. Nyutgivelsen av plata inneholder et innleggshefte med info om plata og gamle avisutklipp. Et par av disse omtaler en konsert i Njårdhallen der Junipher Greene spilte support for Deep Purple. Mens Purple blir slaktet som uoriginakle, støyete og arrogante (Ian Paices trommesolo blir beskrevet som en hån mot publikum.), blir Junipher Greene hyllet for sin originale musikk og nærmest feilfrie opptreden. Det er opplest og vedtatt at Junipher Greene var et fantastisk band.

Er det så lov å kritisere Junipher Greene for noe annet enn engelskuttalen? Tja... Selv om Friendship låter enormt kult, og selv om bandet er skremmende dyktige, er den én ting de ikke er så gode på: Hardrock. Det funker sinnsykt bra når det ligger løsere, litt jazzprega rytmer i bunnen. Når de derimot går for en litt hardere sound med litt tyngre beat, blir det litt stivt. Junipher Greene kan/kunne ikke overgås når det gjelder den progressive sida av musikken. Når det gjelder rockebiten, traff nok Aunt Mary og Høst bedre.

Dette spiller selvsagt forferdelig liten rolle. Friendship er det blant det beste som noensinne har blitt produsert av progressiv musikk i Norge. Progressiv pop. Med runde o-er.