Jackson Browne - Jackson Browne

Det må ha vært seint en lørdags kveld, for det som nå begynner å bli ganske mange år siden, etter et par øl mer enn strengt tatt nødvendig, at jeg og en fyr jeg kjente litt mer enn sånn halvveis, la oss kalle ham Rune, for det er tross alt det han het, diskuterte Jackson Browne. Det var ikke så mye til diskusjon, for vi var skjønt enige om at Jackson Browne er noe helt for seg selv.  Nesten utrolig bra, faktisk. Det som ble diskutert friskt, var nettopp hva som gjør Jackson Browne så bra. "Det er jo bare heilt vanlig musikk," utbasunerte jeg. Rune måtte si seg enig. Det var en påstand som holdt vann på alle måter. Han kunne ikke annet enn å gjenta at Jackson Browne er kjempebra, og jeg kunne bare si meg enig. Så veldig mye klokere blei vi ikke.

Jeg har fortsatt det samme problemet: Samme hvor bra Jackson Browne er, er han høyst ordinær. Han synger heilt greit. Rient og fint, men kjemisk fritt for vibrato. Både han og bandet spiller feilfritt, men ikke sånn at de tiltrekker seg noe særlig oppmerksomhet. Låtene er selvsagt fantastiske, men mange av dem låter langt ifra så bra når andre spiller dem. Det må være noe på Jackson Brownes plater som gjør alt så bra.

Det er fort gjort å tenke at den avgjørende faktoren er David Lindley. Han gjør fantastiske ting på flere Jackson Browne-skiver, men har er ikke med på debutplata. Det er riktignok et stjernelag av dimensjoner også her: David Crosby, kongen av andrestemmer, gjør harmonivokal. Jesse Ed Davis, kjent både som soloartist, fra Taj Mahals band og fra Georg Harrisons Bangladesh-konsert, spiller gitar. Det samme gjør countryhelten Albert Lee. Sneeky Pete, som spilte steel på alt som var verdt å spille steel på i tiårsskiftet '60-'70, gjør det han kan best: Å spille steel. Jimmie Fadden fra The Nitty Gritty Dirt Band spiller munnspill, Jim Gordon spiller orgel, Russ Kunkel trommer... Bare bra folk på jobb, men ingen av disse har plettfrie rulleblad, så det at de er med her, er ikke god nok forklaring aleine.

Jeg har allerede nevnt låtkvaliteten. Det er virkelig flotte låter vi snakker om. For min del er det riktignok sånn at up-tempo-låtene Doctor My Eyes og Under the Falling Sky først og fremst fungerer som motpoler til alle balladene, men jevnt over er det snakk om låtskriveri i verdensklasse: Jamica Say You Will, A Child In These Hills, Something Fine, My Opening Farewell... og Song For Adam, naturligvis. Det er innlysende at kvaliteten på låtene er viktig. Uten gode låter blir ingen plate bra.

Summen av bestanddelene holder nok som en forklaring på hvorfor nettopp denne plata er så bra, men hvorfor er så mange andre Jackson Browne-plater like bra? Da snakker vi om andre musikere, andre låter, andre produsenter, andre studioer... Til syvende og sist må en nok bare innse at det som gjør Jackson Browne så bra, er Jackson Browne. Så enkelt kan det altså være...