The Who - Quadrophenia

Når jeg tenker over det, skjønner jeg ikke heilt hva fascinasjonen for Quadrophenia kommer fra. De 17 låtene forteller historien om moden Jimmy og hans eksistensielle krise, og det må innrømmes at Jimmy rett og slett er usannsynlig teit. Alle problemene hans og alt han sliter med, kan han takke seg selv for. Jimmy er en fjomp. Han liker å være en del av store gjenger, gjerne store gjenger som går løs på to-tre stakkars rockere fordi de har skinnjakke. Jimmy ser opp til lederen av gjengen bare fordi han har dyrere dress, flere speil på scooteren og nye dansemoves. Jimmy er hekta på mote og gjør alt han kan for å være trendy. Jimmy putter i seg en haug av piller.

Jeg har forferdelig lite til felles med Jimmy, og hadde heller ikke det da jeg var tyve. Hvis du studerer hva han har å melde, er det lite å bli imponert av. Han er selvsagt representativ for mod-bevegelsen. Han er nok på mange måter den erketypiske mod-gutten. Townshend var midt i miljøet selv, og hadde hatt nesten ti år på seg for å fordøye inntrykkene før han skreiv Quadrophenia. Med Jimmy og Quadrophenia tar Townshend heilt sikkert mod-bevegelsen på kornet. Men det angår rett og slett ikke meg.

Hvorfor var jeg da nesten sykelig opptatt av Quadrophenia i flere år? Townshend satt i alle fall ikke ord på tanker jeg kjente igjen. Ikke tydelig definerte følelser heller. Det han gjorde var å sette musikk til frustrasjonen en ofte finner hos unge menn. Unge menn som egentlig ikke har så mye å være frustrert over, men som har såpass med fritid at de klarer å pønske ut hva de mener er galt med livene deres. Quadrophenia setter kanskje ikke ord på hva det vil si å være ung, men den setter musikk til det.

Vi får la tekst, historie og Jimmy seile i sin egen sjø heretter...

Quadrophenia har fire musikalske hovedtema. (Selvsafgt knytta opp mot storyen, men den skulle vi jo ikke snakke mer om...) Hvert av dem er tildelt ett av bandmedlemmene. Alle, med unntak av John Entwhistles tema, Is It Me, er utgangspunkt for egne låter, og alle, med unntak av Keith Moons tema, Bell Boy, flettes inn som del av andre låter.

Quadrophenia er usedvanlig gjennomarbeidet med avanserte arrangementer og oppbygninger av låter som i utgangspunktet er relativt enkle. I tillegg gir de to instrumentale kuttene oss utallige variasjoner over temaene. Bare The Real Me står aleine som ei nedstrippa rockelåt. Det er et storslagent, overdådig og pompøst verk vi har med å gjøre. For mange blir det nok i drøyeste laget å fordøye dette, for min del reddes plata av to ting: At låtene jevnt over er fantastisk bra, og at The Who spiller sånn bare The Who kan. Til tider buldrer, hamrer, raser og velter det avgårde. Andre steder låter det skjørt og forsiktig. Og det svinger aldri. Hvordan kan det det med Keith Moon bak trommene? Samme hvor samspilte bandet er, og samme hvor mye energi de klarer å levere, får du aldri lyst til å klappe på to og fire. Det låter rett og slett som The Who.

På grunn av sammenblanding av tema, kan det i utgangspunktet være vanskelig å skille noen av låtene fra hverandre, og etter første gjennomhøring er det ikke umulig at det er de fire temaene som har festa seg, ikke enkeltlåtene. Når en blir bedre kjent med skiva, oppdager en særtrekk ved alle låtene, og det er nok av minneverdige låter: I'm One, Drowned, The Dirty Jobs, The Real Me, 5:15 og Love Reign O'er Me, finalen og utvilsomt platas høydepunkt.

Til tider blir Quadrophenia i overkant dramatisk, og den er banskeligere tilgjengelig enn Who's Next som kom før eller The Who By Numbers som kom etter. Det er ikke uten videre ei plate som griper deg umiddelbart. På den annen side er Quadrophenia blant de mest helhetlige og gjennomarbeida konseptalbumene som finnes, og, spør du meg, også blant de beste.