Rainbow - On Stage

Det er heilt tydelig at Blackmore måtte finne på noe nytt etter Stormbringer. Purple beveget seg stadig mer i retning av funk-rock, og Blackmore var slett ikke funky. Svaret for ham var Rainbow, et band som var alt annet enn funky. Bra var de derimot i massevis, og det går tydelig fram på On Stage.

Akkurat som på mange andre live-album fra denne tida, er lyden her ikke det heilt store. Plata er naturlig nok spilt inn under forhold som var langt ifra ideelle, og mixen er også litt grøtete. Både Dio og Blackmore kunne ha vært mer fremtredende i lydbildet, og alt kunne gjerne ha vært mindre 'ullent'. Sånn. Nå som det er sagt, er det ikke så mye mer å pirke på. Eller, jo, forresten. Bluesbiten av Man On the Silver Mountain er i lengste laget og kanskje til og med en smule unødvendig. Her hører en riktignok hvor fantastisk fet gitarlyd Blackmore hadde på 70-tallet, og han spiller som den gitarhelten han er, men det er så mye kulere å høre ham spille noe annet enn blues. Starstruck-delen kunne med fordel ha blitt utvida for å ta opp plassen til blues-jam'en. (Hadde de bare ringt meg først....)

Introen med Over the Rainbow er kanskje en smule cheesy, men ikke så cheesy at det ikke også er kult, og når den leder inn i et så sterkt åpningsspor som Kill the King, er det bare heilt konge. Det er ingen overdrivelse å si at Rainbow går hardt ut på denne plata. Lista legges usannsynlig høyt, men det viser seg utover plata at bandet har mer enn god nok kondis både til å holde på intensiteten heile veien.

Blackmore er seg selv like på On Stage. Både tone og spill er nøyaktig det en kan forvente. Han blir nok husket bedre for ting han gjorde med Purple, men dette er et av de beste eksemplene på hvordan han låt live. Det er kanskje ikke alltid feilfritt. På samme måte som Page har sin tidvise snubling, griser Blackmore litt fra tid til annen. Dette gjør selvsagt ikke noe. Heller litt gris i originalt og inspirert gitarspill enn feilfritt, trygt og kjedelig spill. Det er uansett trygt å si at Ritchie viser seg fra sin beste side her.

Cozy Powell som trommis er selvsagt alt annet enn anonym, og om ikke alt gjennomsyres av hans spillestil, så er det et lass med øyeblikk der en hører veldig godt hvem som sitter bak de doble basstrommene. Keyboardist Tony Carey har ikke en like tydelig definert personlighet som Jon Lord, men både orgel- og syntharbeidet hans er knallbra. Brekket på Still I'm Sad er for eksempel heilt konge. Bassist, Jimmy Bain på sin side, spiller naturlig nok kjempefint, men han holder seg litt mer i bakgrunnen.

Når det gjelder godeste Dio, er jeg nok ikke like begeistra for alt han har gjort, men at han var en usannsynlig dyktig vokalist kan vel knapt diskuteres. Når han i tillegg kan utfolde seg i en sammenheng som dette, må jeg bare innrømme at han er fantastisk bra.

Det er veldig lite som ikke er tvers igjennom bunnsolid på denne plata, og derfor er det vanskelig å peke på høydepunkt. Nesten alt er jo høydepunkt: Mistreated, coveren av Yardbirds' Still I'm Sad, Kill the King... Hvis jeg må velge, noe jeg selvsagt ikke må, ender jeg allikevel opp med Catch the Rainbow. Den starter kanskje ut som en etterligning av Little Wing, men det blir fort tydelig at låta er så mye mer enn en Hendrix rip-off. Blackmore hadde nok tatt til seg filosofien mange av hans favorittkomponister fra barokken benyttet seg av: Hører en et tema eller en melodien en liker, er det fritt fram å låne det for å bruke det i egne komposisjoner. Blackmore lånte litt av Hendrix for å lage noe nytt. Det må jo være lov. Dessuten kan umulig Hendrix være den eneste som skal få lov til å finne fram strat'en og spille Em - G - Am i et rolig tempo. Det hadde vært for dumt. Uansett bruker Rainbow dette som utgangspunktet for en lang musikalsk reise som det er vel verdt å bli med på.

Du må som sagt tåle litt klein lyd, men On Stage er ei skive en godt kan høre på både én og to ganger.