Marillion låter stort sett som en blanding av 70-talls Genesis og 80-talls Peter Gabriel. Et ganske smalt utgangspunkt, med andre ord, men det finnes jo verre ting å likne på. Der de derimot setter sitt eget preg på sounden, drar de helst inn referanser til pop fra det mørke 80-tall eller fusion. For min del gjør det ikke sakene så mye bedre. (There's no pleasing some people...) Ellers har Incommunicade et eller annet The-Who-på-Face-Dances over seg. Heilt ok det også.
Bandet består av dyktige musikere. Flinke folk, rett og slett. De har også en teatralsk frontmann, akkurat som Genesis hadde med Peter Gabriel. Bildene på coveret viser et band druknet i hockeysveis og kjipt 80-talls utstyr. Et hederlig unntak er keyboardfar, som ført og fremst ser ut til å sverge til eldre analoge saker. Selve utstyret hans preger allikevel ikke lydbildet noe særlig, for dette er utvilsomt lyden av 80-tallet på sitt mest utpregede.
Gjennom heile The Thieving Magpie spilles det alltid riktig og flinkt, og energien er det heller ikke noe å si på. Hvis du ikke har noe imot symfrock, er det per definisjon ikke noe galt her, og det er slett ingen dårlig plate. At det ligger masse arbeid bak dette, kan det ikke være tvil om. Marillion er ganske enkelt et bra band. Best er de allikevel når de høres ut som noen andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar