Så mange ord... Så utrolig mange ord... På si første skive hadde Sprinsgteen i alle fall ingen planer om å fatte seg i korthet. Han serverer endeløse strømmer med ord, tanker, små betraktninger og fortellinger. Han skulle kanskje seinere få sagt mye med få ord. Her sier han usannsynlig mye med skremmende mange ord. Information overload...
Less is more må ha vært et heilt ukjent begrep for Bruce Springsteen fra 1973. Han er tydeligvis ikke fremmed for å si ting mellom linjene, det er bare det at han har skrevet så ufattelig mange linjer. Heldigvis skreiv han imponerende tekster allerede for førti år siden, for det hadde vært slitsomt med så mye tekst hvis innholdet bare hadde vært sprøyt. Mye av dette kan beskrives som "stream of conciousness", og heldigvis fantes det mye rart i Springsteens bevissthet på denne tida. Det han derimot ikke kan ha hatt i tankene, var selvbeherskelse. Det gjaldt ikke på noen måte å holde igjen. Alt skulle ut. Helst uten å trekke pusten.
Filosofien som ser ut til å ha ligget bak teksten, avspeiler seg også i låtene og i bandets spillestil. Det gjøres aldri forsøk på å bremse, disiplinere seg eller å spille økonomisk. Under flommen av ord suser bandet avgårde uten tanke på å gjøre rom for vokalen. Synges det hektisk, skal det selvsagt også spilles hektisk. Alt annet faller tross alt på sin egen urimelighet. Det finnes selvsagt roligere partier. Pustepauser for både band og lyttere. Flere låter tas heilt ned, selvsagt ikke i intensitet, bare i tempo og volum. Det varer sjelden spesielt lenge, og stort sett fører det bare frem til at låta igjen bygges opp enda friskere enn før.
Jeg har nå alltid hatt en forkjærlighet for band som ikke nødvendigvis er så forferdelig disiplinerte... avbalanserte.. kjedelige... Det blir sjelden spennende musikk av å 'spare litt krefter til en annen dag'. En ny dag gir nye krefter, så det finnes ingen unnskyldning for ikke gi alt når en først er i gang, noe som selvsagt også gjelder vokalister. Dette tar Springsteen og bandet (før de fikk navnet E Street Band) konsekvensen av. Det spares ikke på noe.
Det er vanskelig å velge favorittlåter fra denne plata, for det er så mange fantastisk bra låter: Blinded By the Light, Lost In the Flood, For You, Mary Queen of Arkansas, Spirit In the Night, Does This Bus Stop At 82nd Street... Og den overraskende lavmælte, men likefullt nydelige The Angel. Og selvfølgelig Growin' Up... Alt er bra. Skikkelig bra. Både tekst og musikk. Og så er det så mye av det. Enorme mengder med fantastisk tekst og musikk. Kan det bli bedre? Springsteens første plate må da utvilsomt være blant hans aller beste...
Denne ganga velger jeg å gå på tvers av egne kjøreregler. Istedenfor å legge ut et klipp med ei av låtene fra skiva, får du et liveopptak av Lost In the Flood fra Hammersmith Oden '75. Rett og slett fordi alle bør se dette konsertopptaket. Vil du heller høre plata, kan du gjøre det her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar