Hvis bassen til Stanley Clarke kuinne snakke, ville den ha sagt: "Skjerp deg! Spill noe P-Funk heller!" En av låtene her heter I Want to Play for Ya. Siden det fortsatt er litt jul, frister det å sitere Benny fra The Julekalender: "Man kan også la være, ikke sant?"
Alternativ rock styres stort sett like mye av trender som mainstream rock. På slutten av 90-tallet var lo-fi, psykedelia og garasje tingen. Dipsomaniacs dekker alle tre sjangre. Her får du psykedeliske melodier skranglete fremført med et lydbilde sterkt preget av mellomtone. Det er flere fine tema her, masse spennende enkeltlyder og gode tekster. Dipsomaniacs benytter seg av instrument og virkemiddel jeg er veldig glad i: mellotron, hammond, theremin, e-bow, baklengslyder, flerstemt vokal, frijazz-sax... Ingrediensene er det slett ikke noe galt med, og det er det forsåvidt ikke med helheten heller, men... Låtene og arrangementene blir for like, alle instrumentene kniver om omtrent samme frekvensområde og Øyvind Holms vokal blir litt for gnålete. Synes jeg.
Jeg er heilt sikker på at Dipsomaniacs fikk til det de siktet mot da de lagde plata. Det er tydelig at de har lagt ned masse arbeid i dette, og de har fått hjelp av Lars Lien og Strype Audio for å få det til å låte akkurat slik det gjør. Tviler på at noe ble overlatt til tilfeldighetene. Jeg husker mange likte dem på slutten av 90-tallet. Mange gjør det sikkert enda. Det er bare rett og rimelig, for Braid of Knees er ei god skive på mange måter, men for min del er det sånn at jeg fort glemmer å følge med, noe som heilt sikkert er et tegn på at dette er ment for noen andre enn meg.
Når Rick Danko først har bursdag, er det selvsagt naturlig å sette på et skive med The Band, og siden det veldig snart er et nytt år på gang, passer Rock of Ages perfekt, siden den ble spilt inn på nyttårsaften for 42 år siden.
Jeg kjøpte Rock of Ages før vi hadde spesielt god kjennskap til The Band. Vi visste jo at The last Waltz var heilt konge, og vi hørte på Music From Big Pink og "The Brown Album". Vi var også ganske sikre på at Stage Fright var bra, men da jeg kjøpte Rock of Ages på ei platemesse for mange herrens år siden, var det ei heilt ukjent plate for meg. Venner jeg traff på messa blei også overraska: "Dødsfett." "Visste ikke den fantes." "Du må si ifra om den er bra eller ikke." Den er bra. Utvilsomt.
Da jeg tidligere i dag dro plata ut av hylla, slo deg meg hvor fint coveret er. Forsida er helt enkel. Platetittel, bandnavn og et lite bilde. "In concert" står det også. Når en så bretter ut den doble(!) gatefolden, dukker det opp fantastiske livebilder fra konserten: Rick Danko med plastkoppen i neven, Robbie Robertson og Levon Helm som deler en mikrofon, Garth Hudson bøyd over tangentene, Richard Manuel godt skjult i mørket... Det er ingen oversiktsbilder som viser scenen i sin helhet forfra, men det er ikke så farlig. Det er heilt tydelig at sceneoppsettet skal være funksjonelt, ikke visuelt imponerende. Her finnes ingen Marshall-stacker, scenetepper eller gigantiske lysrigger. Nei, scenen er fylt med instrument og forsterkere. Det er plass til Danko både når han spiller bass og fele, Hudson må ha plass til alle brettene sine, men han må også ha en plass å stå når han spiller sax. Pianoet til Manuel står naturligvis sånn plassert at han lett kommer til bak trommene når det er hans oppgave å traktere disse. Det ser trangt ut. Veldig trangt. Veldig trangt og veldig trivelig. Det må ha vært et godt sted å jobbe. Det må også ha vært trangere enn vanlig, for bandet har med seg blåserekke, og, ifølge introduksjonen til Robbie Robertson, er disse med for første gang. Det finnes også to bilder av herremenn som ligner mistenkelig på Bob Dylan og Dr. John. Ikke Ille.
Gleden over å ha funnet fram plata ble enda større etter et raskt blikk over låtlista:
Don't Do It
King Harvest (Has Surely Come)
Caledonia Mission
Get Up Jake
W. S. Walcott Medicine Show
Stage Fright
The Night They Drove Old Dixie Down
Across the Great Divide
Wheels on FIre
Rag Mama Rag
The Weight
The Shape I'm In
Unfaithful Servant
Life Is a Carnival
The Genetic Method
Chest Fever
(I Don't Want to) Hang Up My Rock and Roll Shoes
Det er faktisk sånn med Rock of Ages at det groover og swinger før du setter den på!
Den gode feelingen fortsetter bare å stige etterhvert som låtene dukker opp. The Band spiller heilt fantastisk; løst, ledig og organisk. Bandet stresser aldri, og det låter aldri stivt eller anstrengt. Noen vil sikkert si at det heller ikke er så tight til tider, men de tar feil. Det vil si, de har sikkert rett, men de har ikke skjønt poenget. Blåserne passer perfekt som en del av lydbildet, og alt låter bedre og bedre for hver låt som går. Høydepunktet nås med Unfaithful Servant. Keyboardsoloen, The Genetic Method er dessverre et lite dødpunkt, men Hudson tar i det minste med seg Auld Lang Syne, for det er jo nyttårsaften, må vite. Chest Fever og ...Rock and Roll Shoes klarer ikke heilt å få stemninga på topp igjen før plata er over, men det gjør ikke så mye. 3 sider med fantastisk livemusikk er mer enn andre band har klart å levere i løpet av en heil karriere. The Band gjorde det i løpet av én kveld.
Siden Rick Danko og hans bursdag var grunnen til at jeg fant fram skiva, velger jeg å gjenta noe jeg har sagt for mange ganger allerede: Basslinja hans på The Night They Drove Old Dixie Down er heilt uunnværlig for å få låta til å funke så bra som den gjør. Det låter ikke riktig før denne er på plass, så en melding til Black Crowes må være: Hør på skiva en gang til...
Pete Townshend har kalt dette "a good album made for all the wrong reasons". Så vidt jeg har fått med meg, ble dette albumet laget for å gi Ronnie Lane noe å gjøre og kanskje litt inntekt i tillegg. Det finnes jo verre grunner. Townshend hadde i det minste rett i at det er ei bra plate. Ikke fantastisk, men bra.
Selv om dette er et samarbeidsprosjekt, er låtene stort sett skrevet av enten Townshend eller Lane, og så mange duetter finnes heller ikke. Det kan høres litt ut som om de gjør hver sin greie, men på samme plate. Unntakene er Rough Mix, som er skrevet av begge, og duettene på Heart to Hang on To og Till the Rivers All Run Dry.
Det finnes flere fine låter på Rough Mix (Nowhere to Run, Heart to Hang on To, Keep me Turning...), og gutta har fått hjelp av et solid knippe venner: Charlie Watts, Eric Clapton, Rabbit Bundrick, Graham Lyle, Benny Gallagher, John Entwistle, Ian Stewart, Mel Collins og Boz Burell. (De to siste ble nylig omtalt i forbindelse med King Crimsons Islands.) Plata er i grunnen en trivelig affære. Gode venner har laget god musikk sammen, og alt er så koselig, atte. Kos, men ikke dynamitt. Det mange glemmer, er at Clapton og Lane har lurt inn en aldri så liten skjult skatt på plata: Annie. Annie var visstnok en eldre dame som tok seg av Clapton, som, i likhet med Ronnie Lane, nok ikke var heilt på høyden på den tida. Annie er tilegnet henne. det finnes flere versjoner av denne låta, men ingenting jeg har hørt overgår denne versjonen.
Dette er garantert ikke siste gang jeg hører på plata, men hvis du ikke allerede er fan av en eller flere av bidragsyterne her, kan du trygt hoppe over Rough Mix, den er ikke banebrytende på noe vis, men du kan gjøre mye dummere ting enn å ta deg tid til å klikke på videoen under.
På Frances the Mute leverer Mars Volta den musikalske varianten av det å snakke i munnen på hverandre. Av og til ender de opp med å snakke usammenhengende om hver sin ting, andre ganger snakker de stort sett om samme emne, men alle vil helst ha oppmerksomheten heile tida. Naturlig nok hever de da gjerne stemmen, og pauser blir det få av. En sjelden gang slipper en og en til av gangen. Å snakke i kor er uaktuelt.
Frances the Mute viser på mange måter nøyaktig hva Mars Volta er: lag på lag med lyder og instrumenter, heliumstemme, til tider veldig foruroligende tekster på engelsk og spansk om hverandre og rolige melodiøse tema avløst av nok kaos til å dekke kaosbehovet for resten av livet. Veldig ofte høres dette mest ut som et musikalsk epilepsianfall der armer og bein spreller vilt i alle retninger før en biter seg i tunga og blir liggende besvimt på gulvet. Etterpå, når en sakte kommer til seg selv, er det umulig å huske hva som har skjedd, men at mye har skjedd, kan det ikke være tvil om.
The Mars Volta fikk faktisk to hitsingler med denne skiva: The Widow og L'Via L'Viaquez, begge i sterkt redigerte utgaver. I nedklippet form virker begge to som relativt standard rockelåter, og påvirkning fra Zeppelin blir ganske tydelig. Sistnevnte låt er forresten grunnen til at jeg fant fram skiva i dag siden refrenget låter skremmende likt kjenningsmelodien til Black Books, en BBC-serie jeg oppdaget altfor seint.
Selv om det er nok av øyeblikk her med undertoner av Zeppelin (Er det bue på gitaren midt i jammen på Cassandra Gemini?), må det finnes et hav av andre inspirasjonskilder. Jazz og latinamerikansk musikk må definitivt ha vært på plass i bakhodet til Omar Rodriguez-Lopez da han skreiv, arrangerte og geleidet bandet igjennom innspillingsprosessen. I tillegg sies det at Pink Floyds Meddle var viktig, spesielt deler av Echoes hvor lydkollasjer er like viktig som melodier og rytmer. Alle låtene på plata bindes sammen av ulike bakgrunnslyder eller looper, og på vinyl fører dette naturlig nok til at hver side avsluttes med en rille som går i loop så det ikke blir stille før en løfter opp stiften selv. Frances the Mute er med andre ord sammenhengende lyd fra begynnelse til slutt.
Referansen til Pink Floyd slutter forøvrig ikke med lydteppene plata er fylt med. Coveret er designet av blant annet Storm Thorgerson fra Hipgnosis, som har vært ansvarlig for flere av Pink Floyds ikoniske platecover. Coveret på Frances the Mute har en tydelig Wish You Were Here-vibe over seg.
Opp igjennom årene har medlemmer av Mars Volta kommet og godt, men besetningen her må være blant de beste, og, som om ikke det er nok, dukker flere gjester opp: Flea og John Frusciante er tilbake i studio med bandet på henholdsvis trompet og gitar, og Larry Harlow spiller både clavinette og piano. I tillegg bruker bandet både blåserrekke og strykere på flere låter.
Det er ikke så ofte jeg hører på Frances the Mute. Til daglig er livet stressende nok som det er, og jeg klarer fint å fremkalle mine egne epilepsianfall, men på stille feriedager, når det har vært fredelig lenge, er det fint å la seg forvirre i 60-70 minutter.
A Passion Play blir vanligvis omtalt som en av to ting: 1: øyeblikket da Ian Anderson for evig og alltid mistet tilliten til (engelsk) presse på grunn av overveiende negative anmeldelser, og 2: ei plate som ikke er like bra som Thick as a Brick. Ingen av disse omtalene sier noe som helst om plata i seg selv. Kanskje det er på tide å prøve å trenge dypere inn i materien? Hva slags plate er dette egentlig? Hvis vi slutter å sammenligne den med forgjengeren, er det da fortsatt ei middelmådig skive?
A Passion Play er utvilsomt tung materie å trenge inn i. Ett eller annet sted her finnes det en historie, en historie bandet forsøker å fortelle gjennom et skuespill i fire akter med et lite pauseinnslag mellom andre og tredje akt. LPen kom opprinnelig ut med gatefold som inneholdt et teaterprogram der det fortelles kort hva som skjer i de fire aktene. I tillegg presenteres bandet/skuespillerne, selvsagt under pseudonymer og med oppdiktede skuespillerkarrierer bak seg. (Martin Barres alter-ego er forøvrig Derek Small. Tilfeldig? La oss håpe det ikke er det. Det hadde vært mye gøyere.) Tull har med andre ord skapt en hel liten verden der denne plata kan leve sitt eget liv.
Når så settingen er klar, kan skuespillet/plata begynne. Egentlig finnes det bare ei låt på plata. Denne er, i følge programmet, delt inn i fire akter. Disse har igjen flere ulike scener, men disse får du bare vite om dersom du har en original DJ-utgave av plata, en jubileumsutgave eller tilgang til internett. I 1973 var det dermed hemmelig for nesten heile verden hva aktene besto av. Dette kan umulig ha gjort det lettere å forstå hva som egentlig foregår her. Tekstene forteller litt, beskrivelsene av aktene forteller litt, musikken sier sitt... Lytteren må gjøre sitt beste for å sette dette sammen til noe som gir mening, og det er slett ikke lett. Det kan i alle fall se ut som om dette handler om den nylig avdøde Ronnie Pilgrim som må se livet sitt passere i revy i en slags kino før han slippes inn i Himmelen. Her trives han ikke, så har flytter til underetasjen. Dessverre er ikke Djevelen heller spesielt spennende, og han ender til slutt opp med et tredje alternativ: en slags plan om gjenfødelse. Sannsynligvis ligger det rester av engelsk renessanselitteratur her. Kanskje...
Musikken, da? Det mangler i alle fall ikke på idéer her. Det temaet avløser det andre samtidig som et tredje bryter inn i begge. På samme måte som med tekstene, er det også en utfordring å ta inn musikken. De fleste temaene er dramatiske, mollstemte og ofte ganske hektiske. Tar en seg tid til å lytte mer enn én gang, finner en mye fin musikk her, men det krever litt arbeid, spesielt siden en del av temaene er veldig oppstykket. Heile verket blir også delt i to av pauseinnslaget "The Story of the Hare Who Lost is Spectacles".
Dette er altså ikke easy listening. Det er ikke radiomateriale eller bakgrunnsmusikk. Å lytte til A Passion Play er en jobb, en jobb som ikke passer for alle, men har du tid og krefter, er det en ganske trivelig jobb. Lykke til!
Eric Clapton er vel blant dem som vet bedre hva han ikke vil enn hva han vil. Han ville ikke spille pop med Yardbirds, han ville ikke være gitargud med Cream, han ville ikke spille i band med Ginger Baker i Blind Faith, og han ville ikke ha oppmerksomhet rundt eget navn og kalte seg derfor Derek på en av sine mest kjente plater. Av og til har han allikevel visst hva han ville. Han ville for eksempel mye heller spille tamburin med Delaney and Bonnie enn gitar med Blind Faith. Dette førte fort til at han avanserte til gitar, og at han lånte med seg både Delaney, Bonnie og alle vennene deres for å lage sitt første soloalbum, ganske enkelt kalt Eric Clapton.
Det kan like gjerne sies først som sist: Clapton kunne ikke ha funnet bedre musikere om han hadde leita i flere år. Bandbildet på coveret viser ikke bare ekteparet Bramlett, men også et stjernelag av musikere: Leon Russell, Bobby Keys, Jim Gordon, Carl Radle, Rita Coolidge, Jim Price, Bobby Whitlock... Dette er folk som både var med på å finne opp kruttet og som var der da det smalt. Gå igjennom platesamlinga di og finn favorittskivene dine fra ca 1970. Hvis du ikke finner minst ett av disse navnene blant musikerne, liker du feil plater. Dette var utvilsomt de rette folka å kjenne for Clapton.
Når han har med seg kremen av kremen blant musikere, er det bare låtmaterialet som kan svikte Og Clapton selv, selvsagt.
Vi får ta det siste først: Claptons vokal er rett og slett nydelig på denne skiva, sjelfull og inspirert. Han har sjelden sunget bedre. Når det gjelder gitarspillet, er dette typisk Clapton: Fine fraseringer, god timing, fills som gjør akkurat det fills skal: Å fylle inn mellom melodilinjene. Dessverre er gitarlyden i tynneste og spedeste laget. Kunne han ikke ha fått feita den opp litt? Kunne ikke noen ha skrudd opp litt? Til og med en Strat kan låte mye feitere enn dette. Litt flisespikkeri, kanskje, men han har jo hatt så mye bedre lyd både før og etter.
Hva med låtkvaliteten da? Åtte av låtene har han skrevet sammen med en eller flere Bramlett'er, en er skrevet sammen med Leon Russell, en har han skrevet selv, og en er lånt av J J Cale. Med et par unntak er låtene like bra som bandet som har fått i oppgave å spille dem. Ett av disse unntakene er Slunky, en instrumental som tuster avgårde litt uten mål og mening. Her er det god plass til soloer både på gitar og på blås, men ingen klarer å gi låta noen retning av noe slag. Dessverre er dette åpningssporet. Etter dette går det sinnsvakt raskt oppover, og det eneste som lugger før plata er over, er teksten på Easy Now. Dette er kanskje Claptons fineste ballade, men teksten er så harry at det gjør vondt heilt inn i hjerterota: "Easy now, don't let my love flow out of you. Please remember that I want you to come to..." Ærlig talt! Til og med Bon Scott er mer subtil enn dette.
Ser en bort fra disse to skjønnhetsfeilene, er dette ei perfekt skive. En mildt sagt god start på en solokariere som skulle vise seg å ha flere dype daler enn høye topper.
Forresten: Videoklippet burde selvsagt ha vært Don't Know Why, men av en fjern grunn eller annen, ligger ikke riktig versjon tilgjengelig... Du får heller kjøpe skiva.
Det har vel aldri vært noen hemmelighet at det innen Jethro Tull fantes sterke krefter med en litt over gjennomsnitlig begeistring for trubadurer, jøglere, blokkfløytister og generell middelalderunderholdning, og derfor kan det ikke ha kommet som en bombe på noen at det nye Tull-albumet i 1975 skulle hete Minstrel in the Gallery. At tittelen passer innholdet, var nok heller ingen stor overraskelse, men plata er mye mer enn korte ballader om riddere og jomfruer. Faktisk er det veldig lite av akkurat det. Det finnes heller ingen typiske 'middelalderlåter' à la Mother Goose fra Aqualung. Allikevel er trubaduren godt hørbar på plata. Alle låter, med unntak av Black Satin Dancer, åpner på kassegitar, og nesten alle låter åpner med opptelling eller en annen innledning fra "trubaduren" (Ian Anderson). I tillegg åpnes plata med en annonsering av bandet på en heller gammelmodig måte: "My lord and
lady, we have fortuitously happened upon these, er, strolling players, who
will provide you with, er, goodly tunes while you set about your prandial
delights...albeit in the lamentable absence of your guests. So, my lord
and lady, for your entertainment..." Det kan vel ikke være så mye tvil om at denne annonseringen, sammen med coveret på plata, har som hensikt å få oss lyttere i den rette middelaldermodusen før ballet begynner. Det funker som planlagt.
Det funker faktisk så bra at en blir tatt fullstendig på senga når illusjonen brister: Etter et par vers av Minstrel in the Gallery kræsjer bandet inn i ett av sine hardeste og mest avanserte og gjennomarangerte partier noensinne. Her lukter det prog så det lukter svidd. Dette temaet leder inn i en ryddigere rockedel der versene synges på nytt, men i helt ny innpakning. Litt sånn som bandet gjorde med Aqualung noen år tidligere, bare hakket mer avansert. Den samme teknikken benyttes også på Black Satin Dancer, tredjesporet.
Plata er jevnt over full av forseggjorte arrangementer og kontraster. Noen av Tulls roligste øyeblikk finnes her, som i Requiem og Grace, men plata inneholder også noen av bandets mest progressive øyeblikk, for eksempel i nettopp tittellåta eller Black Satin Dancer. På toppen av progkransekaka sitter nok allikevel Baker St. Muse. Her benytter bandet seg av all erfaring fra Thick As a Brik og A Passion Play og lager en noe kortere, men mye mer variert og nøye planlagt reise gjennom stemninger, temaer og underavdelinger. Flere av disse har fått egne navn: Pig-Me and the Whore, Nice Little Tune, Crash Barrier Waltzer... Hvis du noensinne ønsker å demonstrere hva Jethro Tull en gang sto for ved hjelp av en låt, er Baker St. Muse låta å spille. Denne låta er faktisk så bra at den redder plata heilt på egenhånd.
Jethro Tull hadde også tidligere benyttet seg av David Palmer som arrangør, men på denne plata får han boltre seg tilnærmet fritt, spesielt når det gjelder strykearrangement, og han løfter låtene flere hakk. Seinere skulle han også bli fullverdig medlem av bandet for å framføre disse arrangementene live ved hjelp av synth, en ganske nymotens oppfinnelse den gang. Enda seinere skulle han ende opp med å arrangere norsk slagere for symfoniske orkester. Det sier kanskje noe om at dømmekraften hans har blitt noe svekket over årene, men det gjør ikke arbeidet hans med Tull noe dårligere, og dette nådde sitt absolutte høydepunkt på nettopp Minstrel in the Gallery. (Noen år etter det igjen endte denne en gang så skjeggete og piperøykende mannen faktisk opp med å skifte kjønn og navn, men det er en ganske annen historie.)
Minstrel in the Gallery er langt ifra å være Tulls siste skikkelig gode plate, men de ble aldri bedre, aldri mer varierte, aldri hardere og aldri mer "progga" enn dette. I tillegg er tekstene blant de beste Ian Anderson noensinne skulle skrive. Anbefales på det sterkeste!
Islands blir ofte oversett når det snakkes om King Cromsons tidlige utgivelser. De tre platene som kom før (In the Court Of the Crimson King, In the Wake Of Posseidaon og Lizzard), hørte på en måte sammen, nesten som forskjellige deler av samme prosjekt. Det samme gjelder de tre skivene som skulle komme etter Islands: Larks' Tongues In Aspic, Starless and Bible Black og Red. Alle disse seks platene har fått status som klassikere. Islands, derimot, blir altfor sjelden nevnt, og det er i grunnen synd, for dette er ei plate som flere burde høre.
Låtene på Islands kan plasseres i en av to kategorier: De fire første fortsetter på mange måter i sporet fra Lizard, mens de to siste, som utgjør de 15 siste minuttene, er stillere og mer lavmælte låter. Ett av sporene framføres faktisk av et lite orkester, ikke av bandet selv. Musikerne Robert Fripp har med seg her, er Mel Collins (sax og fløyte), Boz Burell (bass og vokal) og Ian Wallace (trommer og perk). Collins har seinere gjort seg bemerket som saxofonist, blant annet for Stones. Han er nok best husket for å spille soloen på Miss You. Burell hadde vært stand-in for Daltrey i The Who i en kort periode da sistnevnte fikk sparken på grunn av slåssing, og han skulle seinere bli bassist for Bad Company, etter at Robert Fripp lærte ham å spille bass under innspillingen av nettopp Islands. I tillegg var Pete Sinfield fortsatt med som tekstforfatter. For siste gang.
Formentera Lady er første låt ut. Dette er en todelt sak: A-temaet har en litt melankolsk melodi som blir doblet av kontrabass med fri improvisasjon fra fløyte og piano (Keith Tippett) i bakgrunnen. B-delen holdes sammen av en stødig rytme fra bass og trommer. På toppen ligger en enkel pentaton melodi. Det er fristende å tenke i retning av japansk musikk. Etter at B-delen har blitt spilt for andre gang, holder bandet bassfiguren gående i ca 5 minutter med ulike innslag av fri improvisasjon. Sånt kan fort bli kjedelig, og det er ingen tvil om at bandet tar seg god tid, men hvis du også har relativt god tid, er dette en flott liten reise å være med på.
Andrelåta, Sailor's Tale, er en instrumental, og den er også bygget opp av to deler: En A-del i 6/8 med en ganske busy trommegroove, og en mer laidback del i lavere tempo. Sailor's Tale har mye spennende bruk av mellotron og synth og flott, kreativ tromming, men først og fremst gir låta rom for sax- og gitarsoloer. Mel Colins får utfolde seg over A-delen og kaster ikke bort anledninga. Her tar han rett og slett helt avgårde. Mye av det han leverer kan nærmest karakteriseres som fri-jazz. I B-delen tar Robert Fripp over, og han benytter anledningen til å frippe helt ut. Helt enkelt. Når A-delen kommer inn igjen, er synth og mellotron i fokus før alt raser sammen i et herlig kaos.
The Letters er en fortelling om utroskap med døden til følge. Musikken er like sørgelig dramatisk som selve historien. Her står de lavmælte og vakre versene i sterk kontrast til platas tyngste tema, selvsagt fremført på sax og kontrabass med bue, og en veldig fri og til tider støyete sax-solo.
King Crimson har visst fått en del pepper for Ladies Of the Road. Ikke så rart, kanskje. Låta er vel egentlig bare full av groupie-relatert skryt. Ganske harry og lite imponerende. Musikken, på sin side, er desto mer imponerende, og påvirkning fra Beatles er overtydelig her: Versene lever i samme landskap som Cold Turkey, og refrengene er langt mer melodiøse, med flerstemt sang og baklengs gitar. På en måte kan dette høres ut som en Lennon-låt og en Harrison-låt slått sammen. De instrumentale delene er allikevel 100% King Crimson: 12-takters sax solo over trommer i 4/4 mens bassen spiller i 7/8. I outroen utvides polyrytmikken enda et hakk, og Robert Fripp kommer inn med et tema som går i 3/4. Det verste med det er at dette kaoset låter bra. Fett som smør!
Prelude: Song Of the Gulls er platas andre instrumentale spor. Dette er en komposisjon av Robert Fripp for strykere og treblåsere, en ganske enkel melodi, men med et flott arrangement og veldig vakkert. Her er vi i en helt annen verden enn i forrige låt, en roligere og mer harmonisk verden.
Islands fortsetter i samme spor, men med en litt annen besetning: Låta begynner med vokal, piano og sax og vokser utover de ca. 9 minuttene den varer. Trommene kommer inn, Fripp spiller Harmonium, og det gjøres plass til en lengre kornettsolo. Det ser rart ut når jeg skriver det sånn, ser jeg, men det låter veldig fint.
Islands er på mange måter ei eksperimentell plate. Musikerne har fått masse spillerom, og de fleste låtene bærer preg av masse fri improvisasjon over og under og igjennom sanglinjer eller andre melodilinjer. I tillegg blir romklang, eller mangel på dette, brukt veldig bevisst. Det samme gjelder ekko. Besetningen som spilte inn Islands gjorde også en del spillejobber samme år, men det skulle ikke bli flere plater. På Larks' Tongues In Aspic hadde Fripp byttet ut samtlige, inkludert Peter Sinfield, det siste originalmedlemmet bortsett fra ham selv. Heldigvis finnes Islands som dokumentasjon på hva denne besetningen kunne få til.
Jefferson Airplane bestemte seg etterhvert for å sikte mot nye høyder og skiftet følgelig navn til Jefferson Starship. Dette valgte Jorma Kaukonen og Jack Casidy å ikke være med på, i stedet satset de alt på 'hobbybandet' sitt, Hot Tuna. Det er nok trygt å si at hverken Jefferson Starship eller Hot Tuna nådde noe særlig høyere enn Jefferson Airplane gjorde. Snarer tvert imot.
Final Vinyl er ei samleplate, og den inneholder låter fra åtte ulike skiver. Selv om tittelen antyder at dette er Hot Tunas siste utgivelse, har de selvsagt blitt gjenforent og gitt ut flere plater. Låtene her blir presentert kronologisk, og dermed går det an å følge progresjonen bandet hadde i løpet av 70-tallet. De første tre kuttene er nesten rag-time, og de låter alle som Robert Johnsons They're Red Hot. Slett ikke så verst. Det kunne jo ha vært mye verre, og utover plata blir det mye verre: Rag-timen blir bytta ut med typisk 70talls hardrock, den typen uinspirert hardrock en også fikk fra Bruce, West, Laing, for eksempel. Uinteressant , klisjefylt og kjedelig. I tillegg har de tempoproblemer. Det er ikke tight, det groover ikke, og bandet spiller ikke bra.
Final Vinyl er ikke ei plate jeg vil anbefale noen å kjøpe. Ikke meg selv engang.
Dead Man av Jim Jarmusch er en film en absolutt bør ta seg tid til å se. Den krever sitt av oss som ser den, men den presenterer en verden som er verdt å besøke minst én gang i livet. Det er en god film. Helt enkelt. Musikken til Dead Man er følgelig god filmmusikk, for det skal god musikk til for å lage sånne filmer. Filmmusikken blir framført av Neil Young. Han har laget et par tema han gjentar i ulike versjoner, men for det meste har han improvisert med utgangspunkt i det han har sett på lerretet. Neil bruker stort sett Les Paulen sin her og lager lydene han er så god på å lage: Overstyrte gitarlyder med masse ekko og/eller klang, gjerne med et snev av oktaver her og der. Jevnt over spiller han aleine, men et par steder har han tatt seg tid til å legge på en ekstra gitar. I tillegg gjør han ett nummer på pumpeorgelet.
Musikken passer perfekt til filmen, og på plata får en flere steder utdrag fra samtaler og monologer. Nobody forteller sin historie, William Blake leser dikt av sin navnebror, Sally (Iggy Pop i kjole, faktisk) og Big George småkrangler over middagen ved bålet... Filmen og musikken hører sammen. Ikke så rart i grunnen. vi snakker jo om filmmusikk. Spørsmålet blir derfor: Hvorfor har musikken kommet ut som selvstendig utgivelse? Plata inneholder nesten heile filmen. Kunne vi ikke heller ha sett filmen? Jo, i grunnen, men: Dead Man kom ut på en tid da ikke alle hadde koblet sammen dvd-spiller og tv og pc og cd-spiller og stereoanlegg. Sulle du se film, ble det helst VHS på en liten tv, skulle du høre musikk, ble det ved hjelp av stereoanlegget. Alle kombinasjonsmulighetene vi har i dag, fantes ikke i det gjennomsnittlige norske hjem. En annen god grunn er at det finnes mye fin musikk her. Organ Solo og Guitar Solo, No. 5 har mye bra for seg, selv om det ikke hadde gjort noe om Crazy Horse hadde kommet inn en eller annen gang i løpet av de nesten 15 minuttene sistnevnte varer.
For mange vil nok Dead Man være en plate der Neil Young sitter og gnikker uten mål og mening på gitaren mens ulike skuespillere snakker, men for fanatiske Neil Young-fans en fin plate i seg selv, og en viktig utgivelse siden samarbeidet med Jim Jarmusc skulle lede til Year Of the Horse. I tillegg peker Dead Man framover mot Le Noise, som skulle komme ut femten år seinere. Fanatiske Neil Young-fans vil nok hevde at Dead Man er ei plate som er vel verdt å eie. Jeg slutter meg til dem.
Det er fullt mulig å snakke lenge og vel om noen plater uten noensinne å si noe om tekstene. Ofte kan en bruke alle kreftene sine på å analysere tonearter og taktarter, og en kan lytte nøye til enkeltinstrumenter og detaljer uten å egentlig bry seg noe særlig om hvilke ord som synges. Det er heller ikke så sjelden at det er liten eller ingen sammenheng mellom tekst og musikk. Slik er det ikke med Sackcloth 'n' Ashes. Innholdet i tekstene forsterkes av musikken, og de samme tekstene setter ord på de stemningene som allerede finnes i låtene. Vi snakker ren symbiose her.
I 1996, da Sackcloth 'n' Ashes kom ut, var 16 Horsepower en trio: Jean-Yves Tola tok seg av tromming, mens Keven Soll trakterte bass, både elektrisk og kontra. Vokal, gitar, banjo og trekkspill (bandeon/konsertina) var, sammen med tekstskriving, David Eugene Edwards' ansvar. Musikken er felleskomposisjoner og kan vel best beskrives som alternativ country. Selv om bass og trommer er relativt tradisjonelle, har bandet noe helt eget i hvordan Edwards trakterer instrumentene sine: Når han spiller gitar, er dette stort sett slidegitar eller lap-steel, og begge deler er stemt i åpen moll-akkord, noe som igjen fører til at alle akkorder som spilles blir nettopp moll-akkorder, helt uavhengig av om dette passer tonearten eller ikke. Resultatet er at det rett og slett låter spooky og litt skremmende, bare hør på I Seen What I Saw eller Scrawled In Sap. På samme måte går det kun i moll når trekkspillet og tas i bruk på American Wheeze, mens banjolåtene tillater litt større variasjon. De fleste av disse går også i molltonearter, men en og annen durakkord sniker seg inn av og til. I refrenget på Black Soul Choir ligger gutta for eksempel ganske lenge på C-dur. I to heile takter av ganga, faktisk.
Alle diss mollstemningene gir naturlig nok låtene et heller dystert og alvorlig uttrykk, og dette går igjen i tekstene. Selv om dette utvilsomt kan beskrives som kristen musikk, finnes det ikke snev av gladkristne meldinger her. Ingenting her hadde passet spesielt godt som reklameslagord bak på Hånesbussen. Det hadde ikke gått. Innimellom kommer det oppløftende beskjeder om oppstandelsen (look see his bones are gone, he done left the grave) eller om støtte fra oven (the little angel held out her hand sayin' father, father I love you), men det hjelper så lite når de er klemt innimellom låter som Black Soul Choir, der Edwards prøver å finne ut om han har mest til felles med Kain eller Abel (Oh I will forgive your wrongs, yes I am Able and for my own I feel great shame. I would offer up a brick to the back of your head, boy, if I were Cain.) og forteller oss at "every man is evil, yes, and every man a liar". Her forteller han også lytteren at "He is the one you keep cold on the outside, girl. Open up and let him in." Dessverre høres ikke dette ut som et løfte om noe bedre, det er snarere en trussel. Det blir ikke mye bedre i Strong Man. Du skal ikke se bort ifra at meninga her er å fortelle om styrken en får ved å tro (there is power in the blood of the lamb), men stort sett fokuseres det på hvor galt det skal gå med den som ikke er ydmyk: "Let there be no hesitation, get a rope and make it quick. Each last breath come from his mouth, I will beat it out with a stick." Dette er alvorlige saker. Arne Garborg hadde elsket 16 Horsepower.
På tross av alt dette tungsinnet, spiller bandet fantastisk bra, og, kanskje på grunn av alvoret, leveres alle låter med en helt overveldende intensitet. Dette toppes av med David Eugene Edwards' vokal. Det er ikke sikkert at vi lyttere har samme syn på disse sakene som han, men han synger med en overbevisning som forteller at for ham er dette blodig alvor.
Sackcloth 'n' Ashes er ingen feel good-plate, men av en eller annen grunn, blir jeg i fantastisk godt humør av den. Litt skremmende, egentlig.
Dette er nerdete. Nerderock. Gentle Ginat-folka spiller det meste: Marimba, fele, cello, gitar, synth, trompet, xylofon, trommer, bass... Og så synger de. Flerstemt. På Free Hand har det blitt komponert og planlagt helt ned til minste detalj, og detaljer er det uendelig mange av. Her får du polyfoni i beste renessansestil, komplementærrytmikk, korarrangement, taktskifter, modulasjoner, synkoper... Alt en forventer seg av progband. Forskjellen på Gentle Giant og andre progband, er at de spiller alt med en imponerende rockefot. Det betyr ikke at alt er basert på undertoner av blues og rock & roll, for dette finnes ikke, men gutta er usedvanlig påskrudd. Liveopptak av bandet viser en gjeng som "spelar og trør" som skikkelige spellemenn skal. De er heilt sjukt gira. Alle disse rare middelaldergreiene deres "svinger som et hakka helvete", som en tidligere Quartsjef ville ha sagt det.
Det er absolutt ingenting sexy ved Gentle Giant. De er hverken mørke, mystiske eller karismatiske. Derek Shuulman tar seg av all leadvokalen på Free Hand. Stemmen hans er langt fra en sexy-hes whiskeystemme, og noe primalskrik som en finner hos andre samtidige vokalister, finnes heller ikke. Shulman gir alt. Han synger både så høyt og sterkt han kan og leverer de merkelige melodiene mesterlig med sin anstrengte og lett hysteriske røst. Han er en flink sanger, men stemmen hans er utvilsomt en "acquired taste". Det visste kjempene selv også. En av skivene heter rett og slett Acquiring the Taste. Resten av bandet, for eksempel broren til Derek, Ray, seiler i samme båt. Hvor sexy er en xylofonsolo egentlig? Blokkfløyte? Eller flerstemt falsettsang?
Låtene på Free Hand er nok lettere tilgjengelige enn på andre Gentle Giant skiver. Låtene er relativt korte for sjangeren, og det er mange melodier som fort fester seg på hjernen. KOmmerst er det ikke, men Free Hand er kanskje den beste veien inn i Gentle Giants univers. Det er ikke noe univers verdt å besøke for å tøffe seg eller dra damer, men for de som har en liten musikknerd i magen og ikke er redde for å vise det, er dette univers der det fint går an å leve i til en blir gamle menn. Når det gjelder gamle damer, finnes nok ikke disse. Ikke yngre heller, for den saks skyld.
Dagens trivia: Derek Shulman begynte et liv som platedirektør etter at Gentle Giant måtte innse at progrocken deres ikke var forenelig med punken som kom på slutten av 70-tallet. Han har jobbet for både Polygram og AtCo og vært ansvarlig for signing av uendelig mange band: Bon Jovi, Dream Theatre, Kingdom Come, Cinderella, Slipknot, Nickelback og Pantera. Noen av disse bør han skamme seg over. Andre kan han trygt være godt formøyd med.
Denne ganga legger jeg ved link til heile plata. Det er det eneste riktige å gjøre.
Alle Black Crowes-skivene har sin personlighet. En lettbeint rockeplate, en tung og sieg sørstatsrock-plate, en jammeplate osv... Det tok litt tid før jeg skjønte hva Warpaint skulle bety. Ikke det at plata ikke var en sensasjon i seg selv. Kråkene var jo tilbake med nytt studioalbum og nye låter! (Var det syv år siden sist?) I tillegg hadde de med seg ny gitarist, Luther Dickinson, en racer på slidegitar. Det var selvsagt allerede noe å rope hurra for. Og så kom de til Europa. Yay!
Allikevel tok det litt tid å finne ut hva slags plate dette er. Det er utvilsomt utprega Black Crowes, og det er utvilsomt bra, men hvor passer den inn? Da Before the Frost... Until the Freeze kom ut noen år seinere, ble alt klarere: Warpaint er overgangen fra forgangne tiders Black Crowes til et lettere og mer countryinspirert Black Crowes.
Warpaint er ikke den beste plata fra bandet. Det er mye som er fint her, og det spilles mesterlig, men det er ikke som på The Southern Harmony and Musical Companion der alle låtene er like sinnsvakt fantastiske, for det er de. Utvilsomt. Alle låtene er bra her også, men ikke alle er heilt hysterisk bra. Oh Josephine, Locust Street, Goodbye Daughters Of the Revolution og Walk Believer Walk er alle skikkelig godlåter. God's Got It er morsom. Woah Mule, derimot, er heilt nydelig. Kremlåt. Den er faktisk heilt sinnsykt bra.
Ikke The Black Crowes aller aller beste øyeblikk, med andre ord, men en fin samling låter, og en pekepinn på hvor bandet var på vei. Det skulle vise seg å være en veldig ålreit plass å være.
Black Crowes ga også ut en liveversjon av plata. Sikkert ikke dumt å kikke på den ganske snart.
Det er like greit å få sagt det først som sist: Dette er ikke ei plate som bæres av sterke vokalmelodier. Keith Richards var nok en bedre vokalist i 1992 enn han var 20 år tidligere, men når plata er over, er sjansen mye større for at du spiller litt luftgitar for deg selv enn at du nynner på refrengene.
Sannsynligvis satset Keith alt på ett kort da han laget Main Offender: At det er kult å høre på et knallbra rockeband som spiller dødsfett, gjerne med litt whiskeyvokal på toppen. Og det holder. Nesten heile skiva.
999 og Wicked As It Seems (hitsingelen) beviser langt på vei at Keith hadde satset på rett kort, for dette er rett og slett beintøft. Det rocker og ruller og groover og driver avgårde så en begynner å tro på et verdig liv etter Stones. Et skikkelig kick! Men etterpå, når jeg skrur av skiva, lukker øynene og gjør mitt beste for å huske riffene, melodiene eller mer av tekstene enn bare korte bruddstykker, innser jeg at alt er borte. Hva gikk det egentlig i? Hva skjedde? Det eneste som er igjen er en udefinerbar fornemmelse av rock i mesterklasse. Rock for kjennere. For feinschmeckere.
Eileen er mer melodiøs. Her finnes et refreng som kan nynnes på, og melodien er relativt lik fra det ene verset til det andre. Det betyr ikke at den overgår de to første låtene, tvert imot. Litt av den skitne grooven mangler. Det låter nesten snilt.
Words Of Wonder må kunne defineres som Keith-reggae. Kult. Igjen er det heilt avgjørende at bandet (inkludert Keith selv) er så bra som det er. Da er det bare å henge seg på grooven og flyte med strømmen. Låta er nok i lengste laget, for så mange idéer er det ikke snakk om her, men til gjengjeld lurer de inn en morsom glidende overgang fra dur til moll som tar litt tid å få til, så da kan kanskje lengden forsvares?
Yap Yap har noen flotte, enkle akkordlinjer og en litt laid-back feel. Kombinasjonen Av The Expensive Winos og en melodiøs låt fungerer mye bedre her enn på Eileen. Fin koring får de også til, Winoene.
Så går det brått nedover. Body Talks, Hate It When You Leave, Runnin' Too Deep og Will But You Won't mangler retning og gode idéer. Her går det på tomgang, og det blir verre for hver låt. Når Will But You Won't starter opp, finnes det ikke snev av låtskriving igjen. Nå spiller de bare for å spille. Litt merkelig egentlig, at dette er et problem på disse låtene, men ikke på de to første. Det må bety at selv om 999 og Wicked As It Seems er ganske diffuse på låtskrivefronten, er det ett eller annet mystisk over dem som plasserer dem i en heilt annen verden enn disse fire skuffelsene.
Heldigvis avslutter skiva med Demon. Keith har sans for å avslutte låter med ballader, noe han gjør også denne ganga. Her viser han seg som en glimrende sanger, tro det eller la det være, og han gjør en lavmælt og nydelig liten gitarsolo. (Det kan være Waddy, men det høres ikke ut som ham. Tror Han står for fills.)
Det viser seg at Main Offender er 20 år gammel i år. Det er for drøyt. Den kom jo nettopp ut, og Keith var gammel allerede da. Det er han i grunnen fortsatt. Han fylte 69 i går. Vi får håpe at han tok seg litt tid til å sitte med beina høyt, og at han holdt seg unna palmetrærne.
Denne ganga måtte jeg google litt, for historien er litt uklar her. Det jeg så for meg var omtrent dette: Mott the Hoople prøvde seg lenge som band og ga ut flere skiver med relativt streit og tidstypisk rock. Det gikk heller dårlig både når det gjaldt salg og kritikermottakelse. I 1971 bestemte de seg for å legge opp. David Bowie, som var stor fan av bandet, overtalte dem til å holde sammen og forvandlet dem til et glamband. For å få det til, skreiv han koret på All the Young Dudes. Noe sånt. Wikipedia bekrefter det jeg allerede trodde og legger til at Bowie også tilbød dem å spille inn Sufragette City, noe de avslo. Dette får være godt nok. Hvis både jeg og wikipedia er enige, finnes det ingen grunn til å sjekke andre kilder.
Mad Shadows kom ut i 1970 og er følgelig ikke et glam-album. Her er det litt hardrock med Thunderbuck Ram, litt god rock & roll på Walkin' With a Mountain og Threads of Iron, og tre lengre, roligere låter der Ian Hunter virkelig får vist hva han duger til som vokalist: No Wheels to Ride, I can Feel og When My Mind's Gone. You Are One of s er også med, uten at den passer noe særlig godt inn i noen av disse tre kategoriene.
På tross av dårlig kritikk da plata kom ut, er mange av låtene på Mad Shadows riktig så bra. Thunderbuck Ram, med gitarist Mick Ralphs på vokal, leverer flere feite riff, og introen er en glimrende åpning på ei plate. Låta er nok litt klønete spilt, og Ralphs når ikke heilt opp på Hunters nivå som vokalist, men det gjør ikke så mye. Det blir bare mer sjarmerende.
No Wheels To Ride og When My Mind's Gone er to knallsterke ballader, selv om sistnevnte bare går på to akkorder over seks og et halvt minutt, og selv om ca tre av disse går med til å gjenta "When My Mind's Gone".
På Walkin' With a Mountain blir det ganske tydelig hvilken betydning Mott The Hoople kan ha hatt for Bowie. Grooven her må være blueprinten for Sufragette City. Kanskje var det nettopp derfor han ville gi låta til bandet. Kanskje det til og med var derfor han skreiv den? Mot slutten av Walkin' With a Mountain avslører i alle fall Mott The Hoople en av sine egne inspirasjonskilder når det synges: "Jumping Jack Flash, it's a gas!"
Resten av låtene er ok og litt til. På I Can Feel overgår forresten knirkinga i basstrommepedalen alle andre opptak av knirkende basstrommepedal. Bonhams pedal, for eksempel, er barnemat i forhold til denne. Go Buffin! Olje er for pyser.
Ok... Hvem er det som er så sinnsykt langt frampå? Noe tupper. Er det synthen på Jump? Er det trommene på Panama? Timinga til Edward i 'versene' på Hot For Teacher er i alle fall ganske tilfeldig. Ett eller annet stemmer ikke.
I 1983 begynte det å haste med å komme med framtidsvisjoner i forbindelse med 1984. Van Halen rakk det akkurat. 1984 er blant bandets mest solgte skiver, og her finnes Jump, som sikkert er den største hiten de noensinne hadde. Edward har utvida repertoaret sitt og spiller mer enn litt synth rundt omkring på plata. Introlåta, 1984, høres ut som en demokassett for Oberheim-synther. Masse knotting og lyding, men veldig lite interessant. De ordentlige låtene er hakket bedre, men, hvis en ser bort ifra et par hederlige unntak, er det mange blodfattige komposisjoner ute og går. Top Jimmy er helt meningsløs. Girl Gone Bad og House Of Pain er skikkelig middelmådige. Hot For Teacher er blant platas mest spilte og kopierte låter, men den er vel mer en unnskyldning for å spille fort enn ei god låt?
Edward Van Halen var heilt unik i sin spillestil da bandet ramla ut i offentligheten på slutten av 70-tallet, og, selv om mange var blitt ganske gode på å kopiere ham innen 1983, var det fortsatt noe eget over spillet hans. Bror Alex bak trommene følger opp og vel så det. David Lee Roth på sin side er litt sånn klovn og showmann, og til slutt skulle det være opp til bassist Michael Anthony å holde alt sammen med sin stødige bassing. Akkurat det går det heller dårlig med. Det kan godt være han er god og stødig sånn helt for seg selv, men han har ikke bandet med seg. Forresten kan det godt være motsatt også, når jeg hører nøye etter. På 1984 spiller Van Halen rett og slett ikke tight. De er ikke så langt ute at en uten videre kan peke på hva som er galt, men såpass at alt tipper litt framover. I 1983, da Van Halen spilte inn 1984, hadde gutta gjort det til et fellesprosjekt å jage uten å øke.
Begrepet "øde yø-plate" er utrolig fjollete. Det er kanskje ikke det teiteste jeg vet, for det finnes veldig mange teite ting her i verden, men at det er en ubrukelig idé, kan det ikke være tvil om. Hvem kommer noensinne til å være i en situasjon der de må dra til en øde øy med kun ei plate, eller der de har styrta i havet og kun har redda med seg ei plate, en batteridrevet spiller og ubegrensa med batterier? "Hva er din øde øy-plate?" Åh, kom igjen... Ærlig talt...
Et mer interessant spørsmål kan jo være: Hva hvis jeg, som for eksempel Dag Ringstad, ble frastjålet platene, hvilke plater ville jeg ha kjøpt inn igjen først? Tres Hombres hadde vært blant de første. Utvilsomt. Selv om jeg har hørt den uendelig mange ganger. Selv om jeg har hatt den i minst tjue år. Selv om jeg for lengst har lært å spille alle låtene.
Tres Hombres og de andre tidlige ZZ top-platene var en av de viktigste grunnene til å beholde platespilleren og ikke bytte ut vinylplater med cder da disse kom. Tres Hombres ble mikset på nytt til ære for cd-formatet. All lyd ble "forbedret" og oppjustert til å låte som det onde ZZ Top som kidnappet det gode ZZ Top en gang tidlig på 80-tallet. Joda, låtene var de samme, men det var litt sånn som å se 16:9 film i 4:3.format: Helt feil.
Helt feil fordi: Lyden på Tres Hombres er fantastisk! Her er det ingenting som kommer i veien for musikken. Det er litt klang på vokalen av og til, litt kompresjon her og der, men ingen triks for å skjule eventuelle feilslag eller andre bommerter. Det er helt nakent. Alle eventuelle feil ville ha vært avslørt. Ingen feil avsløres. Det vil si: Ryktene vil ha det til at den elegante overgangen der Waitin' For the Bus glir over i Jesus Just Left Chacago egentlig er en feil som oppsto i mastring. Tja... Det var kanskje ikke planlagt sånn, men feil er det ikke. Det kan jo alle høre.
Waitin' Fot the Bus åpner plata, og for en glimrende åpning det er. Litt lur gitar, tung bass og et sånt trommeriff som Frank Beard var verdensmester på å lage før han ble en trommemaskin. Vokalen går selvsagt rett på trestemt "have mercy!" Nemlig. Versene er sånn omtrent 12-taktere. Soloene vamper avgårde på et skikkelig sløyt riff som selvsagt modulerer flere ganger. Før siste vers stoppes det selvfølgelig opp. Introen er tross alt så fet at den må gjentas. Skulle bare mangle.
Jesus Just Left Chicago er nok første gang verden utenfor Texas får møte Reverend Billy G. Gospel-blues, eller noe i den duren. Her prekes det på skikkelig temex-vis: "You don't have to worry, 'cause takin' care of business is HIS name." Inn i soloen kommer vitnesbyrdet: "Take me with you, Jesus!" Alle gitarsoloene på Tres Hombres er helt ubetalelige. Gitarsoloen her er allikevel noe helt for seg selv og umulig å spille hvis en ikke kan trikset. Åpen G-stemming. Slutt på senebetennelse og søvnløse netter.
Motorhead covra Beer Drinkers and Hellraisers. De spilte den fort og galt med en litt underlig tekst. ZZ Top gjør sakene seigere, tyngre... Og siden de selv skreiv teksten, er den også riktig. Billy og Dusty gjør en glimrende duett på denne. Trommene er overraskende streite til å være Frank Beard anno 1973.
Master of Sparks, derimot, begynner med en trommebeat som er erketypisk for den samme Frank Beard. Vi får først ett seigt, sløyt riff og så ett til før verset kommer inn med en skummel "spøkelsesgitar" i den ene kanalen. Spooky! Hot, Blue and Righteous er en klassisk bluesballade, hverken mer eller mindre.
Plata snus.
Hvis ikke Move On Down the Line er ei feel good-låt, finnes det ikke feel good-låter. Dette er så utrolig happy, upbeat og påskrudd, og Dusty Hills koring er uendelig kanonbra.
Precious and Grace ble gjort av Queens Of the Stoneage. De fikk det ikke så aller verst til, men så hadde de med seg Billy Gibbons også, da. Alt som foregår her er ganske så enkelt og minimalistisk. Ingen spiller masse, men alt passer perfekt sammen. Det ene komplementerer det andre, det tredje fyller inn tomrommene mellom de to første. Sweet!
John Lee Hooker saksøkte ZZ Top på grunn av La Grange. Han mente de hadde stjålet Boogie Chillen. John Lee Hooker vant rettsaken. Det skulle bare mangle. Gibbons, Hill og Beard får bare håpe John Lee Hooker aldri kjøper Fandango og hører Long Distance Boogie, som faktisk ER Boogie Chillen. Anyways... La Grange er nok den låta herfra flest barband har spilt, og den låta flest barband har spilt dårlig og kjedelig. Gå hjem, lytt til plata, og lær låta skikkelig. Det skal ikke være teit og harry, skjønner dere. Det skal være bra.
"I met a sheik from Mozambiquie..." Selvsagt. Hvor ellers skulle en sjeik komme fra? Dette er et rart riff, refrenget har noen rare akkorder, soloen er stille og merkelig. En litt underlig sak dette her. Underlig og vidunderlig.
Til slutt skal det prekes litt til. Reverend Billy og Dusty Hill stiller deg spørsmålet: "Have you heard about heaven?", og svarer for deg med "Yeah, yeah, yeah!" De stiller også spørsmålet: "Have you heard about Jo Ti Mahr?" Det har jeg ikke, og det ser ikke ut til at noen andre har det heller. Vi trenger litt mer info, Billy. Men flott gospel er det uansett.
Skulle platesamlinga forsvinne, ville jeg utvilsomt ha kjøpt denne på nytt. Denne ganga ikke i nice price-utgave, men med gatefold.
Eddie Vedders første fullengder som soloartist er et soundtrack. Filmen heter Into the Wild, så da heter plata, naturlig nok, det samme. Eddie spiller nesten alt selv her: Gitarer, basser, trommer. Han synger både enstemt og flerstemt. Han får minimalt med hjelp. Litt koring på ei låt, litt gitar på en annen. Adam Kasper har hjulpet litt til med opptak og miks, men ei soloplate blir ikke mye mer solo enn dette.
Akkurat som med samtlige Pearl Jam-plater er også Into the Wild ganske ujevn. Noen låter har du glemt nesten før de er ferdige. De består av lite fengende melodier oppå lite fengende riff. Andre låter er ganske så bra, og et par er veldig bra. Society er det beste eksemplet på det siste.
Eddie Vedder gir selvsagt ut tingene sine på vinyl, og det er rett og slett en nydelig utgivelse rent visuelt. Her får du gatefold og innleggshefte med bilder fra filmen, og de som har sett filmen, vet at det er nok av vakre bilder å hente her. Finner du ikke roen av å høre på plata, kan du forsøke å bare se på den. Det burde gjøre susen.
Det er ikke så mye å si om Into the Wild. Det er en kort, til tider ganske lavmælt, hyggelig liten affære med et par gode låter. En tanke sitter jeg allikevel igjen med: For hovedpersonen selv var nok dette et forsøk på å lage sin egen Who Came First. Han får vurdere selv om han fikk det til.
Ok. Originallåtene er omtalt. Gjort er gjort. Når det gjelder bonussporene, er de, som nevnt, spilt inn av The Faces, selv om plata kom ut for første gang i 1976, selv om The Faces allerede var oppløst. Hvorfor og hvordan? Forklaringa er like enkel som den er innlysende: Plata ble spilt inn lenge før den ble gitt ut. Flere år før. I 1972. Før Ronnie Lane forlot bandet. Mahoney's Last Stand ble, stort sett, innspilt i Olympic Studios, samtidi gsom The Faces jobba med nye låter. Bonussporene her er demoer fra denne perioden. Noen av demoene skulle bli til låter på Ooh La La, mens "Anymore For Anymore" fant veien til Lanes første soloalbum, Anymore For Anymore. På My Fault dukker til og med Rod Stewart opp.
Opptakene låter som demoer flest: Litt uferdige versjoner med uklar lyd. Disse bonussporene er bare for fansen, men for fansen er de stas.
Jeg har to utgaver av denne: Originalen og en reissue med bonusspor på. Her handler det om originalutgaven.
I 1976 hadde begge Ronniene sagt takk for seg som medlemmer i The Faces. The Faces fantes strengt tatt ikke lenger. Derfor er det snodig og underlig at bonussporene på rereleasen er oppgitt som opptak gjort med Faces. Jeg tror jeg vet hvorfor, og noen er heilt sikkert heilt sikre på nøyaktig hvorfor det er sånn. Kanskje jeg kommer til å finne det ut når disse blir omtalt seinere. Akkurat nå er fokuset på de originale tretten låtene.
Wood og Lane er ikke hvem som helst, og det er heller ikke smågutter de har med seg: Rick Grech, Pete Townshend, Ian McLagan, Bobby Keys, Kenny Jones, Jim Price, Glyn Johns... Det er med andre ord et stjernelag i verdensklasse som spillr på dette soundtracket fra filmen Mahoney's Estate. Alle låtene spilles nøyaktig som en skulle tro med disse folka involvert: Alt har løs og ledig groove, og ingenting er spesielt høytidelig. Noe er instrumentalt og lett jammende. Andre ting har vokal, og Ronnie og Ronnie matcher hverandre veldig godt. En låt er til og med acapella, framført av The Wood/Lane Vocal Ensemble.
Mahoney's Last Stand ble spilt inn da Ronnie Wood fortsatt var en framragende gitarist, og den ble spilt inn før Ronnie Lane ble for syk til å få til det han ønsket å få til. Begge to spiller bass og gitar her. Begge synger. Woody spiller munnspill, og Laney spiller banjo. Men selv om gutta har hatt det gøy da de lagde plata, selv om denne plata er veldig gøy å høre på, selv om en blir i veldig godt humør av den, må det innrømmes at låtkvaliteten varierer. På sitt beste er dette allikevel heilt knall, for eksempel på Tonight's Number, From the Late to the Early og Just For a Moment.
Det er ikke sikkert filmen er noe å se. Det vet jeg lite om, for jeg har ikke sette den, men musikken er verdt å høre. Det vet jeg, for jeg har hørt den.
Denne har jeg egentlig for lengst avskrevet som ei plate verdt å hoppe over, ei plate som ikke er noe mer enn en nødvendig overgang mellom Greetings From Asbury Park, N. J. og Born To Run. Nesten et nødvendig onde. Denne heilt usaklige holdninga er basert på tre ting: Sambapartiet på slutten av The E Street Shuffle er fjollete og irriterende, trommis Vinne Lopez sliter big-time med tempoet flere steder i Kitty's Back, og intonasjonen på gitarosoloen mot slutten av Incident on 57th Street er heilt ute. Vurderinga er med andre ord elendig begrunnet. Det finnes mer enn tre ting på denne plata.
Egentlig er det lett å glemme disse irritasjonsmomentene. Låtene er, for eksempel, veldig bra. Gode låter. Gode Springsteenlåter. Det bør jo holde mål, ikke sant. TWTIATESS kom ut mens Springsteen fortsatt skreiv tekster fulle av ord, nesten stream of conciousness, før bandet fikk navnet sitt med på coveret, men samtidig som de spilte sinnsykt busy, nesten over evne.
Variasjonen er det ikke noe å si på: Litt soul- og bluesundertoner på The E Street Shuffle og Kitty's Back, country på Wild Billy's Circus Story, romantiskballade med 4th of July, Asbury Park (Sandy)... I tillegg er Rosalita (Come OUt Tonight) rett og slett utpreget Springsteensk, for det må det jo være noe som heter nå. Hva New York City Serenade er, klarer jeg ikke heilt å definere. Den er på en måte en oppsummering av sjangrene fra tidligere på plata.
Favorittlåta er nok Rosalita (Come Out Tonight). Knall tekst, masse energi, kanonfett samspill (Dette bandet skulle jeg gjerne ha spilt i...) og et av verdens kuleste start/stopp-øyeblikk før siste refreng...
Dette er absolutt ikke ei plate en bør hoppe over, men det er øyeblikk her jeg skulle ønske jeg kunne slippe.
I min platesamling er det masse sørstatsrock. Masse. Så mye at det av og til overrasker meg. Ikke bare Lynyrd Skynyrd og Allman Brothers, men også Marshall Tucker Band, Nitty Gritty Dirt Band, Barefoot Jerry, Dickey Betts, Rossington Collins Band og, grøss og gru, Molly Hatchet. Hvor kom dette fra, og hvorfor?
Det tar ikke så lang tid fra jeg setter på High Lonesome før jeg skjønner hvorfor: Jeg har vært på jakt etter flere plater som denne. High Lonesome er ikke Charlie Daniels Bands første plate, og sjangeren var for lengst godt etablert i 1975 da den kom ut. Samme hvor lenge jeg leiter, finner jeg ikke noe nytt som tilføres sjangeren på denne skiva, men det er heller ikke poenget. Ikke for meg i alle fall. Det som gjør plata så bra, er at alt stemmer her. Alt er perfekt sørstatsrock.
Charlie Daniels Band er selvsagt et stort band: To trommiser, to leadgitarister, to vokalister, bassist, keyboardist, fele... Flere av disse funksjonene dekkes riktignok av samme mann, men et seksmannsband er allikevel voksent nok. Besetninga avslører med en gang påvirkninga fra The Allman Brothers, og det samme gjør musikken. Vokalbitene av låtene er sterkt countryinspirerte, instrumentalbitene er løsere i snippen og har god plass til improvisasjon. Gitarsoloene foregår enten i moll eller i Allman-skala: Dur uten septim. Allikevel er ikke Charlie Daniels noen oppkomling, nybegynner eller copycat. Han hadde allerede rukket å bli 39 (en riktig så god alder) da High Lonesome kom ut. Før han startet sitt eget band i '70-71, hadde han jobbet som sessionmusiker. Han har blant annet spilt bass for Bob Dylan, Ringo Starr og Leonard Cohen, og fele på utallige plater av sørstatskolleger. Selveste Elvis spilte inn Daniles' It Hurts Me i 1963. Man kødder med andre ord ikke med Charlie Daniels.
På High Lonesome tar Daniels med seg all erfaring han har og lager et perfekt album. Dette er sørstatene på boks. Flere av låtene har, som seg hør og bør innen denne sjangeren, navn etter byer eller stater langt sør: Carolina, Tennessee, Mississippi. High Lonesome er navnet på favorittfjellet til Charlie. Akkurat som på plater han ga ut både før og etter, går det her fram at han er stolt av hvor han kommer fra. "American by birth, southern by the grace of God." Tekster som: "We got all we need, we got Tennessee", "Carolina, I hear you callin'. I just have to close my eyes and I'll be there", "Roll Mississippi, drown my blues in your muddy water", forteller mye om hva budskapet er her. I tillegg til lokalpatriotisme, inneholder tekstene gode råd til gode mannfolk: "Do an honest man's job for the money you spend.", "Don't let nobody boss you much, and keep your money clean." og "Don't cheat at poker, and don't loose your head, 'cause cowboys are human and bullets kill dead. Sixguns never made a man tall." Nyttig å ha med seg her i livet.
The Devil Went Down to Georgia og Uneasy Rider er ikke med på denne plata. Ingen andre hitsingler heller, men det har ingenting å si. Det finnes ikke så mange plater i sjangeren som overgår denne. Du kan gjerne leite, men da ender du opp, som meg, med ei hylle full av sørstatsrock du egentlig ikke hører på.
Forresten: I forrige uke gikk jeg forbi Kappahl. De spilte Charlie Daniels julesingel for full pupp. Det kommer jeg nok aldri til å oppleve igjen.
Det finnes en håndfull band de som er opptatt av norsk rockehistorie, er uendelig stolt av: The Pussycats, Junipher Greene, DumDum Boys, Motorpsycho og, selvfølgelig, Aunt Mary. Aunt Mary var blant de første hardrock-bandene, de var blant de første prog-bandene, de var tydelig inspirert av The Beatles, de spilte I Dovregubbens hall på Hammondorgel og fuzzgitar. Om de var først ute med disse tingene hver for seg, er det sikkert mange som har en mening om, men denne kombinasjonen tilhørte bare Aunt Mary.
The Best Of Aunt Mary er selvsagt ei samleplate. Litt er henta herfra, litt er henta derfra. Albumspor og singelkutt. Original LPene har nå blitt for dyre for vanlig dødelige, i alle fall hvis de er i spillbar stand, men en samler har en alltids råd til.
Første låt ut er Rosalind, en av Jan Groths låter. Den er litt sånn Steppenwolf-aktig på en god måte. Veldig lite prog, men fortsatt god rock. Faktisk spilte jeg selv denne sammen med Groth backstage i Kvinesdal for noen år siden. Jeg måtte innrømme jeg ikke husket soloen. Han sa det var greit. Tidligere hadde vi, uten Groths hjelp, spilt denne på en lokal festival. Det gikk omtrent slik for seg: Geir Vokalist: "Vi skal spille litt Aunt Mary!" Tykk Mann: "Jaaaaa!" Geir Vokalist: "Rosalind!" Tykk Mann "Neeeei!" Rosalind er ikke nødvendigvis noen god ambassadør for Aunt Marys sound. Det var i det minste det vi lot oss fortelle.
Joinin' the Crowd er nok mer det en venter å høre fra Aunt Mary: Litt bluesy progrock, harmonivokaler, orgel, masse stopp og start. Bjørn Krisa Christensen gitar. Det samme gjelder i grunnen også spor 4: Stop Your Wishful Thinking.
I mellom disse har plateselskapet presset inn Mr. Kaye, historien om nettopp Mr. Kaye, som skal holde en eller annen slags forestilling. Tostemt gitarsolo og tuba. Ropertstemme. Engelskuttalen er ekstra britisk. Ikke umulig at Aunt Mary hadde hørt om Mr. Kite...
Stumblin' Stone har en usannsynlig fet intro. Det veksles mellom 5/4 og 3/4, men groover og gynger som om det skulle være den enkleste sak. Noen tenker sikkert nå at 3+5 er åtte og at dette bare går i flat 4 med tunge synkoper. Til dere har jeg bare en ting å si: Men så hør på låta da, for svarte! Introen tar sin tid og er faktisk lengre enn selve låta. To vers får vi. To vers og en gitarsolo. Hva mer trenger du?
In the Hall Of the Mountain King er selvfølgelig det engelske navnet på I Dovregubbens hall. Grieg i progdrakt. Knallbra. Ett år før ELO.
Få låter starter så tøft som G Flat Road. Den åpner også den norske filmen Tomme Tønner. Ingen god film, men da jeg så den på kino, med fjernt høy lyd, slik det alltid er på kino, var jeg solgt etter første tone fra G Flat Road. Dette er en perle i norsk rockhistorie. Wah-wah på orgelet. Tungt, seigt og herlig. Litt norsk schwung på engelsken. Sånn vil vi ha det.
Aunt Mary fikk visst litt trøbbel da Jimi, Janis and Brian kom ut. Det er en cover av Marvin Gayes Abraham, Martin and John. Nordmennene endret litt på teksten for å hylle sine avdøde helter. Det skulle det bli rabalder av. Tenk å synge "Didn't you love the things that they stood for?" når disse sto for dop, fyll og generell mangel på folkeskikk. Faktisk ble låte forbudt av BBC. Selvfølgelig solgte singelen godt.
Noctournal Voice er ganske laidback, men har med det som må være det drøyeste innslaget av falsett i Norge, i alle fall utenfor Sølvguttene. Fairwelll My Friend er delt mellom en rolig, akustisk balladedel og en tydelig ELP-isnpirert instrumentalbit. Veldig tidsriktig. Kanskje ikke den låta som har tålt tidens tann best, men fortsatt moro.
Aunt Mary har forsøkt seg på flere reunions. Jeg har aldri sett dem live selv, men opptak avslører at de er preget av å ha drevet med mer beherskede saker de siste 35 årene, f. eks Georg Keller og Alex (ikke Rosén, men hun polskrussiske syngedama). De låter ikke som før. Det gjør platene.
"How many Records have Led Zeppelin Released apart from this one?" Hvis du kunne svare på dette, ville Mick Wall, programleder på Sky Channels Monsters of Rock, sende deg et eksemplar av Kingdom Comes debutalbum. Det var ikke morsomt, og det fantes to viktige grunner:
For det første: Lenny Wolf og gjengen gjør så godt de kan for å låte Zeppelinsk: Wolf sklir sakte opp til alle lange toner, spesielt kvinter, han synger ofte så lyst han kan, han duellerer med gitaren på The Shuffle... Get It On, hitlåta, er en skamløs kopi av Kashmir. Skamløs først og fremst fordi den er så utrolig klein. De har gjort sin egen versjon av originalen ved å gjøre den mye dårligere, rett og slett. What Love Can Be er Kingdom Comes take på Since I've Been Loving You. På Loving You gjør de akustisk Zep, komplett med mandolin og strykere. Alt filtrert gjennom Wolfs tyske bakgrunn.
Det er selvsagt ikke noe galt med å la seg inspirere, det er ikke en gang noe galt å være sterkt påvirket av bare ett band, men ett sted må grensa gå. Denne grensa tok Kingdom Come et gigantisk sprang over da de i intervjuer begynte å uttale at de var mer inspirert av The Beatles og Jimi Hendrix. (Det siste kunne riktignok ses på jakka til Danny Stag, leadgitaristen.) I tillegg hjelper det ikke at bandet kun har fått med seg ti prosent av det som gjorde bandet de kopierer interessant. Når det da ikke finnes andre hørbare inspirasjonskilder, blir resultatet syltynt.
Den andre grunnen til at Mick Walls konkurranse ikke var morsom, var nettopp premien. Å vinne Kingdom Come - Kingdom Come, var mer en straff enn en premie. Jeg kjøpte denne ei gang. Jeg hørte på den flere ganger. Jeg skammer meg. Huff.
Det finnes allikevel ett lyspunkt her: Bassisten heter Johnny B. Frank. Go, Johnny go!
Smugglers er bygget opp av alt som er rock: Fuzzgitar, trommer med phaser på, buldrebass, feedback, dobbelhalsere, moog, radiostøy og riff på riff på riff. Første låta heter "Cosmic Biker Rock 'n Roll", og det sier vel veldig mye om hva som kommer utover plata. Hard rock på sitt meste. Det er kanskje ikke så rart når Thomas Felberg er vokalist for bandet. Thoams Felberg elsker som kjent alt som har med rock å gjøre. Da må følgelig bandene hans omfatte heile sjangeren.
Smugglers er full av referanser i øst og vest. Det er masse Hawkwind her. Masse Zeppelin. Steppenwolf, Stooges, Black Sabbath... og litt tidlig Motorpsycho, men det er kanskje urettferdig, for We har nok heller hørt på samme skiver som trønderkollegene sine.
Det er et hav av lyder. Heile veien. Riktige lyder. Selve godlydene. Låtene blir gjerne mer som rom der alle lydene kan boltre seg. Det er ikke så mange av sanglinjene som kan nynnes, men flere av riffene fester seg godt, f. eks. det Zeppelinske riffet fra tittellåta. Sassy Zazie er herlig psykedelsik, og sistelåta, On the Verge To Go, er også en høydare. Den tar seg god tid, og fyller, som skikkelige avlsutningslåter skal, en heil vinylside.
Du kan ikke sette på Smugglers når du skal kose deg med kryssord eller når du holder på med selvangivelsen din som hadde deadline i går. Smugglers er ikke bakgrunnsmusikk. Den krever oppmerksomhet. Den tar over. Den sier ifra at den er der. Jeg er ikke sikker på om jeg nødvendigvis elsker heile Smugglers, men jeg elsker at den finnes, for det lages ikke så mange plater av denne typen i Norge. For få, faktisk. Lag flere, takk.
Denne fikk jeg i gave fra gitarist.no da de leverte noen gitardeler for seint. Woodleg Odd, heter han. Han har tatt med seg bandet sitt til Memphis for å spille inn blues. Hvit Blues.Norsk, hvit blues. Det finnes mange sørgeligere representanter for sjangeren. Woodleg Odd er ett skritt foran dem, i følge platetittelen. Hvis du liker hvit, norsk blues, bør du merke deg navnet Woodleg Odd. Det var Woodleg Odd, altså.
Dette er ikke den Utopian Fileds-skiva Bård Tufte Johansen synger på. Dette er den andre Utopian Fields-skiva. Eller: Dette er egentlig den første Utopian Fields-skiva, men den blir som oftest bare nevnt som plata Bård ikke sang på. "Ikke denne skiva, men den andre." Den første skal bli den andre osv.
Anyways... Debutplata til Utopian Fields kom ut på Colours den gang Internett ikke kunne brukes til noe fornuftig. Skulle du ha tak i platene til Colours, måtte du sende brev til postboks 275 i Skien. Skien Norway, står det til og med, for Colours eksporterte litt også. Etter en stund kom det hentelapp i posten, og du måtte ta en tur på postkontoret for å hente plata, forhåpentligvis uten brettede hjørner. Det var mer jobb å få tak i plater før. Undergrunnsselskap var nesten hemmelige. Hvis ikke du brevvekslet med noen som kjente noen som hadde hørt at plata var tilgjengelig, fikk du klare deg uten smal musikk. Det var en annen tid. Noen vil si en bedre tid. Noen vil også si at VHS er bedre enn BlueRay.
Utopian Fields var i alle fall ikke noe en kom over sånn uten videre, og dermed burde den være bra... Den er slett ikke så verst. For å si som det en gang ble sagt om James Band: "De er flinke gutter, bevares..." Utopian Fields synger i svulstige og pompøse ordelag om forholdet mellom Gud og menneske. Hva de ønsker å si, er litt uklart, for det er i overkant poetisk, men det er mange fine setninger underveis. Det skal de ha.
Musikken fungerer på nesten samme måte. Det er ikke så lett å finne ut hvor de vil, men det låter i grunnen bra underveis. Når plata slutter, har de allikevel ikke oppnådd så mye. De har ikke bygget opp til noe, og de har ikke avrundet noe. Om siste låta hadde vart ett minutt til eller ett minutt mindre, tror jeg ikke hadde spilt så stor rolle. Men: Hvis du ikke har så mye imot å virre rundt litt på måfå i proglandskaper, er dette slett ikke noen dum plate å sette på. Jeg likte meg godt der jeg vimet omkring. Det var mye fint å se. Neste gang går jeg tur et annet sted.
A Journey To the Inside er Kerrs Pinks tredje album. Det kom ut i 1993, 12 år etter forrige album. I 1993 hadde bandet holdt på i ca 21 år. De hadde masse erfaring, og det høres. Det spilles symf-rock som om gutta aldri skulle ha gjort annet, og det har de kanskje ikke heller. I alle fall spilles det aldri feil, alt er pent og vakkert, produksjonen er upåklagelig, og ingen anstrenger seg mer enn nødvendig. Her er det teknikk og ferdigheter som gjelder.
Vi snakker selvsagt om et konseptalbum, en historie om Roy, som ikke er fornøyd med livet sitt. Han får derfor hjelp av Maria. Maria kan fly, og hun tar ham med til en landsby der en skummel trollmann bor. Trollmannen må selvsagt drepes så Roy kan få orden på ting i barndommen sin. Etterpå blir han, som seg hør og bør, dømt for drap og korsfestet. Mens han henger der og tenker over livet sitt, kommer Maria, og de flyr hjem igjen. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
A Journey To the Inside er udiskutabelt et veldig bra album. Det går ikke an å si at noe er galt her. Alt er korrekt. Vi som liker musikere som tar sjanser og kanskje til og med svetter litt, får sikkert ikke alt vi ønsker oss, men det får heller være vårt problem. I dag oppdaget jeg i alle fall at det er ei veldig ålreit skive å sette på når en kommer kald og trøtt hjem fra jobb. Litt fyr i peisen, en god sofa, beina høyt og en god time i et behagelig landskap. Hvorfor ikke?
Kerrs Pink ga ut A Journey To the Past i 1993. Da hadde de holdt på i 21 år uten noen særlig suksess utenfor hjembyen Fredrikstad. Er det min egen nærstående framtid jeg aner konturene av her?
Forresten: Den Roy det fortelles om her, er ikke den samme Roy som Erlend Ropstad synger om. Det er jeg sikker på.
Det er noe eget når en går fra ett tiår til et annet. "Hippiedrømmen døde på Altamont 6. desember i 1969. Da kunne 70-tallet bare komme." "La åttiåra komme, det er de du kan gjøre noe med." (Tramteateret i ca 1979) Mot slutten av 80-tallet var det også forandring i lufta, lenge før Scorpions begynte å plystre om det: Mick Mars i Mötley Crüe fant fram slidegitaren sin, Extreme, Mr. Big og White Lion begynte å spille akustisk, på grunn av Slash gikk det endelig an å få kjøpt wah-wah-pedal i lille Kristiansand igjen, The Black Crowes lurte i kulissene, og Quireboys hadde sitt øyeblikk i solen.
Quireboys var bandet der alle forsøkte å se ut som Keith Richards anno 1970 og høres ut som Faces anno 1971. Begge deler fikk de ganske bra til. Hitlåtene 7 O'clock og Hey You er begge ganske klamme affærer, men andre låter på plata er mer enn ok. Kordamene gjør en fremragende jobb, det koker over av boogie-piano, og skikkelig countryfiddle får en også. De beste låtene er etter min smak låtene med mest sørstat i seg. Mest country. Da er vokalist-Spike så nær Rod Stewart som han klarer å komme, og bandet låter litt løsere i snippen. Balladene låter heller ikke så verst, selv om det nærmerseg faretruende en nokså skummel verden til tider. Roses And Rings er ei fin låt, men det hadde ikke forundra meg om jeg plutselig fikk høre: "I don't know why she's leaving or why she's gotta go. I guess she's got her reasons, but I just donm't wanna konw."Jeg er ikke heilt sikker på hvilke låter som peker seg mest ut i positiv retning, men det absolutte lavmål er Sex Party. Duste Party...
Flere gode låter og de beste intensjoner til tross: Noe gjør at det skurrer litt. Det låter for tungt og for hardt. Om det spilles sånn, eller om det bare er skrudd sånn, er ikke så godt å si, men jeg tror de kunne ha hatt godt av en trommis som var litt lettere på labben. I alle fall den høyre baklabben. Bandet har massevis av backbeat, men også litt for mye downbeat, kan det sies sånn? Keith Richards hadde nok sagt at Quireboys har for mye rock og for lite roll, og hvis Keith hadde sagt det, hadde nok gutta hørt etter.
Dette var en gang det optimale. Folk var så begeistra at de mista pusten bare de tenkte på plata. Det fantes ikke bedre, og det kom aldri til å finnes bedre. Aldri. Dette var i 1988, og Operation: Mindcrime var en fantastisk avveksling fra puddelrock og tyskermetal. Sånn velger i alle fall jeg å huske det. Ikke at dette noensinne har vært min favorittplate, men jeg likte den godt nok til at jeg fortsatt kan de fleste tekstene utenat, har det nå vist seg. Jeg brukte også masse tid på å lære å spille disse låtene. Det tror jeg nok ikke sitter fullt så godt lenger.
Om det hadde noe som helst betydning for Queensrÿche (tødler, selvsagt) at de hadde base nesten i Seattle, har jeg ingen formening om, men det skjedde allerede ting der på den tida som skulle føre til store forandringer på rockefronten. Å si at Geoff Tate, Chris deGarmo og gjengen spilte grunge er selvsagt å tøye strikken langt forbi bristepunktet, men at dette er langt, langt unna Sunset Boulevard, kan det ikke være tvil om, på tross av alt puddelhåret på innercoveret. Gitaristene holder også Yngwie og de andre neoklassiske fortendedels-gitarheltene på mer enn en armlengdes avstand. Sånt gleder et 70-tallshjerte.
Mindcrime forteller historien om Dr. X og hans revolusjon, om Sister Mary, nonna som tidligere var prostituert, og hovedpersonen, som selvsagt faller for dama han får beskjed om å drepe, og som etterhvert innser at Dr. X ikke har svaret. Omtrent noe sånt, tror jeg. Historien er i alle fall ikke det som bærer plata. Det samme gjelder forresten tekstene også, når jeg tenker meg om. Da jeg var 16-17, var tekstene enormt imponerende: "Religion and sex are powerplays. Manipulate the people for the money they make. Selling skin, selling God. The numbers look the same on their credit cards. Politicians say no to drugs while we pay for wars in South America." Steike! De har gjennomskua alt! Eller... Når en tenker seg om, er vel dette i samme leir som "snuten følger med på alle, ass" og "politikera tenker bare på spenn og driter i vårs..." Litt sånn konspirasjonsteorier som ca 50% av oss snubla over ei gang i begynnelsene av 20-årene. Det hjelper heller ikke stort når historien etterhvert avslører at presten har sex med nonnene på alteret. Det er sikkert et forsøk på å sparke oppover, men det blir et litt hjelpeløst og barnslig spark.
Musikken har holdt seg adskillig bedre enn tekstene. Produksjonen er selvsagt tydelig prega av 80-tallet: Digre, knallharde trommer, masse klang og mellomtone på de tostemte leadgitarene og (litt overdramatisk) vokal enten høyt, høyt oppe i registeret eller veldig nært og følete. Det høres kanskje ikke ut som om jeg er spesielt fornøyd her, men det er faktisk ganske lett å glemme disse faktorene, for låtene er veldig, veldig bra. Nesten alle låtene er veldig bra. De fleste låtene er bra. Noen av låtene liker jeg i alle fall godt: The Mission, Suite Sister Mary, Eyes of a Stranger... Tittellåta også, forresten. Jo, når jeg hører igjennom og er heilt, heilt ærlig, må jeg nok innrømme at dette er gode greier. Det er noe mer enn bare nostalgi her. Kvalitet, tenker jeg. Det er jeg nokså sikker på.
Det er ikke sikkert jeg kommer til å finne denne plata fram igjen med det første, men det var rett og slett et hyggelig gjenhør.
.jpg)
