Neil Young - Dead Man

Dead Man av Jim Jarmusch er en film en absolutt bør ta seg tid til å se. Den krever sitt av oss som ser den, men den presenterer en verden som er verdt å besøke minst én gang i livet. Det er en god film. Helt enkelt. Musikken til Dead Man er følgelig god filmmusikk, for det skal god musikk til for å lage sånne filmer. Filmmusikken blir framført av Neil Young. Han har laget et par tema han gjentar i ulike versjoner, men for det meste har han improvisert med utgangspunkt i det han har sett på lerretet. Neil bruker stort sett Les Paulen sin her og lager lydene han er så god på å lage: Overstyrte gitarlyder med masse ekko og/eller klang, gjerne med et snev av oktaver her og der. Jevnt over spiller han aleine, men et par steder har han tatt seg tid til å legge på en ekstra gitar. I tillegg gjør han ett nummer på pumpeorgelet.

Musikken passer perfekt til filmen, og på plata får en flere steder utdrag fra samtaler og monologer. Nobody forteller sin historie, William Blake leser dikt av sin navnebror, Sally (Iggy Pop i kjole, faktisk) og Big George småkrangler over middagen ved bålet... Filmen og musikken hører sammen. Ikke så rart i grunnen. vi snakker jo om filmmusikk. Spørsmålet blir derfor: Hvorfor har musikken kommet ut som selvstendig utgivelse? Plata inneholder nesten heile filmen. Kunne vi ikke heller ha sett filmen? Jo, i grunnen, men: Dead Man kom ut på en tid da ikke alle hadde koblet sammen dvd-spiller og tv og pc og cd-spiller og stereoanlegg. Sulle du se film, ble det helst VHS på en liten tv, skulle du høre musikk, ble det ved hjelp av stereoanlegget. Alle kombinasjonsmulighetene vi har i dag, fantes ikke i det gjennomsnittlige norske hjem. En annen god grunn er at det finnes mye fin musikk her. Organ Solo og Guitar Solo, No. 5 har mye bra for seg, selv om det ikke hadde gjort noe om Crazy Horse hadde kommet inn en eller annen gang i løpet av de nesten 15 minuttene sistnevnte varer. 

For mange vil nok Dead Man være en plate der Neil Young sitter og gnikker uten mål og mening på gitaren mens ulike skuespillere snakker, men for fanatiske Neil Young-fans en fin plate i seg selv, og en viktig utgivelse siden  samarbeidet med Jim Jarmusc skulle lede til Year Of the Horse. I tillegg peker Dead Man framover mot Le Noise, som skulle komme ut femten år seinere. Fanatiske Neil Young-fans vil nok hevde at Dead Man er ei plate som er vel verdt å eie. Jeg slutter meg til dem.