Noen plater har jeg ikke bare spilt ofte, jeg vet i grunnen at jeg kommer til å spille dem ofte i framtida også. Da kan jo ikke poenget med å skrive om dem være å forsikre meg om å ha hørt på dem en siste gang. Når skal de da skrives om? Når det passer meg, selvsagt. Nå passer det å skrive om Peasants, Pigs and Astronauts. Fordi den gjør seg godt en søndags kveld. Fordi jeg nettopp skreiv om K. Fordi denne kan illustrere et poeng jeg tok med i en annen omtale.
Peasants, Pigs and Astronauts har mer av alt som var bra på K, og veldig lite av det som ikke var så fett. Det er med andre ord mindre brit-pop og mer av alt det andre: India, psykedelia, lydkulisser, mystiske instrument som låter fremmed... Det eneste som vitner om brit-pop-fortida er Crispian Mills' engelske aksent, og engelsk må han jo få lov til å være. Det er få catchy refreng på skiva, og det gjør ikke noe. Alt er litt tyngre eller særere eller begge deler. Mindre kommerst. Bedre. Mindre pop, mer rock. Kanskje mer modent, for sånn er det i min verden: Popmelodier er litt barnslige, rockelåter er hakket mer voksne. Vanskeligere trenger det ikke å være. (Denne uttalelsen kommer jeg sikkert til å angre på...)
Titlene Great Hosannah og The Golden Avatar forteller at det også denne ganga er lagt sterk vekt på en eller annen religiøs overbevisning. Låtene med mantraene Radhe Radhe og Namami Nandan Nandana forsterker inntrykket. Er det hare-krishna gutta bedriver? Ikke sikker og ikke egentlig så veldig interessert. Det er litt som med 16 Horsepower: Religionen er en del av greia, men aldri i veien for musikken. Med Kula Shaker er dette bare en heilt naturlig del av det heile når en tenker på hvordan mange av låtene er sterkt preget av sitarer, tablas og indiske syngedamer.
Mystical Machinegun er "hitsingelen" fra plata. Kan ikke huske om den ble noen stor hit, men på grunn av Tattva fra K, fikk også Mystical Machinegun spilletid på P3 uten at den er en typisk radiolåt. Det er den for tung til å være. Ellers er uttrykket godt variert fra stille øyeblikk med lyden av en sildrende bekk og fuglesang i bakgrunnen på Namami Nanda Nandana til herlig kaos i S.O.S.
S.O.S. er forresten låta jeg tenkte jeg skulle bruke som bevis for at Dave Brubeck Quartet, Paul Desmond og Take Five har satt spor etter seg et godt stykke unna jazz-land. S.O.S. går nemlig i samme 5-takt som Desmonds udødelige klassiker. I alle fall i versene. Ellers veksles det stadig vekk over til 6/8, på samme måte som Zeppelin gjorde tidligere med Four Sticks. Refereansene er med andre ord heilt på rett kjøl her.
Hvis du fortsatt har til gode å høre Kula Shaker, kan en god pekepinn være at de ganske tidlig i karrieren gjorde en cover av Joe Souths Hush i Deep Purple-drakt. Det låter veldig likt Purples versjon, men samtidig kunne det godt ha vært en av Kula Shakers egne låter. Legg til en god dæsj India, en klype psykedelia og et litt mer moderne lydbilde, så er vi nokså nærme. Uansett er ikke beskrivelser det som trengs. Klikk på linken under heller. Det låter i grunnen ikke så verst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar