Gentle Giant - Free Hand

Dette er nerdete. Nerderock. Gentle Ginat-folka spiller det meste: Marimba, fele, cello, gitar, synth, trompet, xylofon, trommer, bass... Og så synger de. Flerstemt. På Free Hand har det blitt komponert og planlagt helt ned til minste detalj, og detaljer er det uendelig mange av. Her får du polyfoni i beste renessansestil, komplementærrytmikk, korarrangement, taktskifter, modulasjoner, synkoper... Alt en forventer seg av progband. Forskjellen på Gentle Giant og andre progband, er at de spiller alt med en imponerende rockefot. Det betyr ikke at alt er basert på undertoner av blues og rock & roll, for dette finnes ikke, men gutta er usedvanlig påskrudd. Liveopptak av bandet viser en gjeng som "spelar og trør" som skikkelige spellemenn skal. De er heilt sjukt gira. Alle disse rare middelaldergreiene deres "svinger som et hakka helvete", som en tidligere Quartsjef ville ha sagt det.

Det er absolutt ingenting sexy ved Gentle Giant. De er hverken mørke, mystiske eller karismatiske. Derek Shuulman tar seg av all leadvokalen på Free Hand. Stemmen hans er langt fra en sexy-hes whiskeystemme, og noe primalskrik som en finner hos andre samtidige vokalister, finnes heller ikke. Shulman gir alt. Han synger både så høyt og sterkt han kan og leverer de merkelige melodiene mesterlig med sin anstrengte og lett hysteriske røst. Han er en flink sanger, men stemmen hans er utvilsomt en "acquired taste". Det visste kjempene selv også. En av skivene heter rett og slett Acquiring the Taste. Resten av bandet, for eksempel broren til Derek, Ray, seiler i samme båt. Hvor sexy er en xylofonsolo egentlig? Blokkfløyte? Eller flerstemt falsettsang?

Låtene på Free Hand er nok lettere tilgjengelige enn på andre Gentle Giant skiver. Låtene er relativt korte for sjangeren, og det er mange melodier som fort fester seg på hjernen. KOmmerst er det ikke, men Free Hand er kanskje den beste veien inn i Gentle Giants univers. Det er ikke noe univers verdt å besøke for å tøffe seg eller dra damer, men for de som har en liten musikknerd i magen og ikke er redde for å vise det, er dette univers der det fint går an å leve i til en blir gamle menn. Når det gjelder gamle damer, finnes nok ikke disse. Ikke yngre heller, for den saks skyld.

Dagens trivia: Derek Shulman begynte et liv som platedirektør etter at Gentle Giant måtte innse at progrocken deres ikke var forenelig med punken som kom på slutten av 70-tallet. Han har jobbet for både Polygram og AtCo og vært ansvarlig for signing av uendelig mange band: Bon Jovi, Dream Theatre, Kingdom Come, Cinderella, Slipknot, Nickelback og Pantera. Noen av disse bør han skamme seg over. Andre kan han trygt være godt formøyd med.

Denne ganga legger jeg ved link til heile plata. Det er det eneste riktige å gjøre.