AC/DC - For Those About to Rock (We Salute You)

På en måte er For Those About to Rock ei skive som markerer flere overganger for AC/DC. For det første er det plate nummer én helt uten Bon Scotts innvirkning. Hvor mye han deltok i skriveprosessen på Back In Black, er ikke så lett å si. Spilte han trommer på demoer? Finnes det opptak der han synger låtene? Hadde han allerede skrevet andre tekster til låtene? Her finnes nok av sannsynlige og usannsynlige rykter. Disse får man vende tilbake til en annen dag. Det som i alle fall er sikkert, er at Bon Scott ikke hadde så mye med For Those About to Rock å gjøre.

En annen ting som er like sikkert, er at denne plata markerte den endelige overgangen inn i en tilværelse som stadionrockere. Det ikke bare høres, det går også tydelig fram av bildet inni utbretten. Bandet står symmetrisk lina opp på scenen under en gigantisk lysrigg. De to foregående platene hadde tatt med seg AC/DC inn i toppligaen. Sånn kommersielt i alle fall.

Låtene og produksjonen preges også av at vi nå snakker om musikk som skal spilles for mange, mange mennesker. Spilles høyt. Trommene låter heilt gigantiske, og vokalen er lagt langt bak i miksen for å gi følelsen av at alt annet er latterlig høyt. Det er det selvsagt ikke noe galt med. Lyden er rett og slett smellfeit. At lydbildet gir lite plass til dynamikk og små nyanser, er egentlig ganske uinteressant når vi snakker om AC/DC tidlig på 80-tallet.

Låtene er tyngre enn før, riffene er mer forseggjorte, og gang-vocals har for alvor gjort sitt inntog. Den litt sleazy humoren fra tidligere plater er borte, byttet ut med overdrevet macho tekster og titler. Der bandet før hadde tøffet seg med glimt i øyet, barsker de seg nå uten blygsel og uten et snev av selvironi.

Det er jo ikke unaturlig at ting forandrer seg. Ny vokalist skriver nye tekster, riffene kan kanskje ikke være like enkle og umiddelbare som før. Ikke engang AC/DC ønsker å gjenta seg selv 100%, og alt må jo tilpasses det nye formatet. Alt forandrer seg som kjent her i verden. Vi trenger bare ikke å like det. Forøvrig har Angus for alvor tatt i bruk "Won't Get Fooled Again-orgel-trikset" her. Hør bare på introen på tittellåta eller I Put the Finger On You.

Dessverre markerer også skiva enda en overgang for AC/DC. Dette er for alvor første gang en kan si at bandet låt bedre før. i 1981. Over 30 år siden. Det er veldig lenge å ha vært bedre før.