Da Beggars Banquet kom ut, var det et enormt kjærkomment avbrekk fra den stien bandet hadde ruslet forvirret avgårde på under Their Satanic Majesties Request. Plutselig fant Stones veien ut av den snirklete og kaotiske eventyrskogen de hadde rota seg inn i. Å si at de kom ut i lyset, er vel ikke helt riktig. De fant vel heller veien som skulle lede dem ned i en mørk fuktig kjeller noen år seinere.
Jumping Jack Flash hadde kommet ut tidligere samme år, og den varslet at noe nytt var på vei. Og noe gammelt. Beggars Banquet inneholder like deler med countryblues-inspirerte låter, både egenkomponerte og lånte, og nye rockelåter med ganske så original produksjon. På denne plata er det bruk av akustiske instrumenter som dominerer. Dear Docter, Prodigal Son, Factory Girl og Salt of the Earth er alle mer eller mindre akustiske låter. Det er selvsagt med mye elgitar også, men flere plasser der det hadde vært naturlig å legge inn en Les Paul med sånn passe varm rørvreng, finner en istedet akustiske gitarer. Street Fighting Man er et godt eksempel her.
Produksjonen på Beggars Banquet tar ingen hensyn til de kriteriene hi-fi-entusiaster setter for god lyd. Trommene på Street Fighting Man låter grøtete og uklart, slidegitaren på Jiggsaw Puzzle er i skarpeste laget, gitaren på Stray Cat Blues er sånn passe ustemt, og sitaren, igjen på Street Fighting Man, er ganske harsk. På tross av dette, eller kanskje på grunn av dette, låter Beggars Banquet ekstremt organisk. I tillegg har den et lydbilde som er noe helt for seg selv, for alle disse litt uvante lydene danner en helhet som er heilt perfekt på sine egne premisser.
Sympathy For the Devil åpner ballet. En samba. Perk, piano, bass og koring utgjør kompet her. På en måte er denne lite representativ for plata, det er jo lite samba andre steder. På den andre side gir den tydelige signaler om at psykedeliaen er borte, men at bandet samtidig ikke har returnert til Aftermath-versjonen av Stones.
No Expectations er mer eller mindre en countryballade, og låta etter, Dear Doctor er countryvals etter alle kunstens regler. Parachute Woman må vel nesten beskrives som creepy blues. Jiggsaw Puzzle er mer det en kanskkje forventet når det gjelder låtskriverteamet Jagger/Richards, men innpakninga er ny: Akustiske instrument og slidegitar.
Street Fighting Man har vært en livefavoritt for Stonesfans siden 1969, men bandet har aldri kommet i nærheten av å reprodusere stemninga i studioversjonen. Det er nå kanskje ikke et mål i seg selv, men å av og til gå tilbake for å høre originalen, er vel verdt bryet.
Prodigal Son er ei coverlåt. Her dukker countrybluesen opp igjen, og låta forteller historien om den bortkomne sønn. Ganske så bibelsk på ei plate som starter med Sympathy For the Devil. Det er uansett et veldig godt driv i låta, og Keith Richards viser for alvor at han behersker både akustiske gitarer og alternativ stemming.
Stray Cat Blues er nok favoritten her. Det er ikke så godt å sette fingeren på nøyaktig hva det er som gjør dette så bra. Alt er liksom bare så sløyt, laid back, uanstrengt og ... Tja... Noe er det i alle fall. Mange band har forsøkt seg på denne låta, men jeg har fortsatt til gode å høre et vellykket resultat.
Factory Girl er rett og slett koselig. Fin låt, sjarmerende tekst. Kommer dama snart? Er hun egentlig verdt å vente på?
Avslutningslåta, The Salt of the Earth, er en duett mellom Mick og Keith. Begge synger fantastisk her: Ikke reint, ikke samstemt, men med lassevis av sjel og innlevelse. På denne låta dukker også gospelpåvirkninga opp, bare hør på slutten.
Der psykedelia-stones prøvde å henge med på trender i Swinging London, vender nå det nye og bedre Stones blikket mot Amerika igjen. Inspirasjonskildene er tradisjonell amerikansk musikk. Det var et godt valg, og det skulle forbli et godt valg i flere år framover.
Beggars Banquet er nok også plata der Stones for første gang avslørte seg som et kladt, kynisk maskineri som spytter ut igjen restene av folk og mennesker når de er ferdig med dem. Dette var det siste fornuftige Brian Jones gjorde med bandet, og han er ikke med på alle låtene engang. Filmen som dokumenterer skriving, arrangering og opptak av Sympathy For the Devil, viser en Brian Jones som ikke harr mye å bidra med og et band som ikke synes det er så farlig. Tidlig i filmen kan en høre ham spille når det øves. Etterhvert er lyden borte. Han spiller fortsatt, men ingen bryr seg noe særlig. Legenden vil ha det til at Jones henvendte seg til Mick Jagger og stilte spørsmålet: "what can I play on this song?" Jagger skal visstnok ha svart: "I don't know, Brian. What can you play?" Dette er hverken første eller siste gang at musikere har valgt å ta hensyn til kunstneriske visjoner framfor å ta vare på venner og kolleger, men det er kanskje det mest berømte eksemplet i rockehistorien.
Beggars Banquet er uansett en milepæl, ikke bare for Stones, men også i rockehistorien. Den viste at det fantes et liv også etter psykedelia. (Godt hjulpet av Music From Big Pink, selvsagt)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar