Nytt album med nye låter fra Neil og Crazy Horse. Endelig! Tom Dooley-skiva var ikke det heilt store, tvert imot. Vi får håpe alle glemmer den fort. Psychedelic Pill bør ikke glemmes like fort. Det er kanskje ikke snakk om hverken en ny Sleeps With Angels eller Ragged Glory her. Vi er vel mer på nivå med Broken Arrow uten den teite bluesen på slutten (Baby What You Want Me to Do?) Men: Som kjempefan av Crazy Horse, må jeg si, helt objektivt og nøytralt, at plata er verdt å kjøpe, eie og spille om og om igjen.
Psychedellic Pill setter nye rekorder når det gjelder lengde på låtene. Cortez the Killer og Sleeps With Angels er begge låter som er redigert ned fra 30-40 minutter lange opptak. Driftn' Back fra Psychedelic Pill er ikke redigert ned. Den tikker inn på ca 30 minutter. Walk Like a Giant varer godt og vel et kvarter, og Ramada Inn er 8 sekunder fra å nå 17 minutter. Det er kortere låter også innimellom, og flere av disse er gode låter.Twiste Road, for eksempel. Men det er gigantosauruslåtene som gjør plata så bra som den er.
Mange tror kanskje det blir kjedelig. De spiller tross alt bare de samme 3-4 akkordene om og om igjen med litt solo og små og litt større variasjoner. De spiller til og med feil av og til. Skal vi virkelig bruke en halv time på en sånn låt? Ja. Når du setter/legger deg ned for å høre på disse låtene, bør du gjøre det uten å nødvendigvis ha det travelt med å komme noe sted. Musikken tar deg dit den vil i sitt eget tempo. Alle burde høre på slike låter minst en gang i uka bare for å få ned pulsen. Etterhvert kobler du ut, og før du aner det er f. eks. Walk Like a Giant over. Etter bare et kvarter. Heldigvis bruker de god tid på å avslutte låta også.
Tittellåta finnes forresten i to versjoner. En vanlig, og en alternativ miks. Alternativet går stort sett på å kjøre den ferdige masteren gjennom en flanger, høres det ut som. Jeg ble fortalt at den "normale" miksen er bonusspor på digitale versjoner av plata. Sikkert sant. I så fall er bonussporet låt nummer to på vinylen. Det er jo ikke så ofte bonussporet kommer så tidlig på skiva. Artig.
Tekstene og kommentarene til hver låt bærer preg av at Neil Young nå vet at han har levd lenge: "Age has nothing to do with having a good time." "Remembering the long grade, you take time to count your friends."When where you are from keeps returning to you, it may be time to go back." "Things that bother you fade away to maybe return as a shadow, not so big." Som vanlig lager Neil Young musikk for seg selv. Musikk for en aldrende herremann. Et spørsmål bare: Hvorfor, når mange godt voksne nok kommer til å kjøpe denne skiva, er skrifta i det lille tekstheftet så bittebitteliten? Den kan jo ikke leses av voksne mennesker... På tide med briller, kanskje?
Lydbildet er som forventet. Alt er gjort analogt, påstås det, like før det blir oppgitt at musikken er spilt inn på spolebånd og i Protools. Uansett låter det veldig analogt og sånn passe upolert. Ankepunkter er kanskje at vokalen til tider godt kunne ha vært komprimert en smule mer for å få den bedre på plass i lydbildet. Ellers låter alt så fint atte. To gitarer, en med skranglevreng, og Neil med sine signaturlyder, sammen med bass og trommer.
Det er herlig å høre Crazy Horse igjen. De er kanskje verdens tredje beste garasjeband, men de er fortsatt verdens beste band til å spille som Crazy Horse. Kanskje ikke så rart, men mange har forsøkt å overgå dem, og mange har blitt ganske flinke. De Lillos for eksempel. Det får vi snakke om en annen dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar