På Frances the Mute leverer Mars Volta den musikalske varianten av det å snakke i munnen på hverandre. Av og til ender de opp med å snakke usammenhengende om hver sin ting, andre ganger snakker de stort sett om samme emne, men alle vil helst ha oppmerksomheten heile tida. Naturlig nok hever de da gjerne stemmen, og pauser blir det få av. En sjelden gang slipper en og en til av gangen. Å snakke i kor er uaktuelt.
Frances the Mute viser på mange måter nøyaktig hva Mars Volta er: lag på lag med lyder og instrumenter, heliumstemme, til tider veldig foruroligende tekster på engelsk og spansk om hverandre og rolige melodiøse tema avløst av nok kaos til å dekke kaosbehovet for resten av livet. Veldig ofte høres dette mest ut som et musikalsk epilepsianfall der armer og bein spreller vilt i alle retninger før en biter seg i tunga og blir liggende besvimt på gulvet. Etterpå, når en sakte kommer til seg selv, er det umulig å huske hva som har skjedd, men at mye har skjedd, kan det ikke være tvil om.
The Mars Volta fikk faktisk to hitsingler med denne skiva: The Widow og L'Via L'Viaquez, begge i sterkt redigerte utgaver. I nedklippet form virker begge to som relativt standard rockelåter, og påvirkning fra Zeppelin blir ganske tydelig. Sistnevnte låt er forresten grunnen til at jeg fant fram skiva i dag siden refrenget låter skremmende likt kjenningsmelodien til Black Books, en BBC-serie jeg oppdaget altfor seint.
Selv om det er nok av øyeblikk her med undertoner av Zeppelin (Er det bue på gitaren midt i jammen på Cassandra Gemini?), må det finnes et hav av andre inspirasjonskilder. Jazz og latinamerikansk musikk må definitivt ha vært på plass i bakhodet til Omar Rodriguez-Lopez da han skreiv, arrangerte og geleidet bandet igjennom innspillingsprosessen. I tillegg sies det at Pink Floyds Meddle var viktig, spesielt deler av Echoes hvor lydkollasjer er like viktig som melodier og rytmer. Alle låtene på plata bindes sammen av ulike bakgrunnslyder eller looper, og på vinyl fører dette naturlig nok til at hver side avsluttes med en rille som går i loop så det ikke blir stille før en løfter opp stiften selv. Frances the Mute er med andre ord sammenhengende lyd fra begynnelse til slutt.
Referansen til Pink Floyd slutter forøvrig ikke med lydteppene plata er fylt med. Coveret er designet av blant annet Storm Thorgerson fra Hipgnosis, som har vært ansvarlig for flere av Pink Floyds ikoniske platecover. Coveret på Frances the Mute har en tydelig Wish You Were Here-vibe over seg.
Opp igjennom årene har medlemmer av Mars Volta kommet og godt, men besetningen her må være blant de beste, og, som om ikke det er nok, dukker flere gjester opp: Flea og John Frusciante er tilbake i studio med bandet på henholdsvis trompet og gitar, og Larry Harlow spiller både clavinette og piano. I tillegg bruker bandet både blåserrekke og strykere på flere låter.
Det er ikke så ofte jeg hører på Frances the Mute. Til daglig er livet stressende nok som det er, og jeg klarer fint å fremkalle mine egne epilepsianfall, men på stille feriedager, når det har vært fredelig lenge, er det fint å la seg forvirre i 60-70 minutter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar