Jack White the Third driver Third Man Records, han driver Third Man Studios og Thirs String Tunes. Han har ingen problem med å finne på nok å gjøre, og ofte gir gjøremålene hans glimrende resultater. Jeg ble litt overraska da han plutselig var med i et nytt band. Hvor ble det av White Stripes, lissom? Raconteurs? Lagde han ikke nettopp musikk til den der Bond-filmen? Og der spilte han trommer i videoen. Kan han det? Spiller han trommer med Dead Weather også? Er det en god idé, da?
The Dead Weather er nok langt ifra å være Jack Whites band. Her er han trommis, produsent og låtskriver, men ikke den låtskriveren som leverer mest materiale. Han synger litt her og der. Vokalist Alison Mosshart og gitarist (keyboardist) jack Dean Ferita står for mesteparten av musikk og tekst. Bassisten, Jack Lawrence har bandet forresten lånt fra the Raconteurs.
Plata er gitt ut på Third Man Records, og som vanlig når det kommer noe fra den kanten, er alt gjort heilt riktig. Tjukk vinyl, tjukk papp, gatefold, innlegg, etching på side 4. Akkurat det siste er det nok delte meninger om. Hadde det ikke vært bedre med tre låter til framfor noen skraper i plasten? Kanskje. Eller kanskje ikke. Verden trenger ikke flere låter som bare er fyllmasse. Coveret er ellers heilt perfekt for musikken. Kaleidoskop-aktige bilder i svart/hvitt. Bandbilde i utbretten. Det tar litt tid å se det, men selve coveret speiler seg om sin egen akse. På andre bilder finnes det fire (eller åtte) akser. I alle fall gjør det seg godt på et LP-cover.
The Dead Weather spiller bluesbasert rock. Ganske tungt. Ganske hardt. Til tider kan det minne om Jon Spencer Blues Explosion. Mosshart er sinnsyktt påskrudd heile veien. Stemmen hennes passer låtene perfekt. Kanskje ikke så rart når hun er såpass tungt inne skriveprosessen, men vel verdt å bemerke. De gangene en hører fra Jack White, blir det også tydelig at de to stemmene matcher hverandre veldig godt. Så godt at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre til tider.
Det er mye bass, gitar og trommer ute og går her, med keys lurt inn hver gang det trengs for å få lyden enda feitere, for skiva koker over av feit lyd. For de som kjenne White Stripes sånn passe godt, er nok ikke dette så overraskende, men The Dead Weather er to-tre hakk tyngre på alle måter. Mer fuzz, mer blues, mer tyngde, veldig få catchy popmelodier. Ingen, faktisk. Det plager meg ikke nevneverdig. Horehound er ikke ei plate du setter på for å skape god stemning når du har "that special someone" på besøk, men det finnes nok gode anledninger. Når det endelig er helg, for eksempel. Skru opp, og nyt "fredagsfreden"!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar