The Band - Rock of Ages

Når Rick Danko først har bursdag, er det selvsagt naturlig å sette på et skive med The Band, og siden det veldig snart er et nytt år på gang, passer Rock of Ages perfekt, siden den ble spilt inn på nyttårsaften for 42 år siden.

Jeg kjøpte Rock of Ages før vi hadde spesielt god kjennskap til The Band. Vi visste jo at The last Waltz var heilt konge, og vi hørte på Music From Big Pink og "The Brown Album". Vi var også ganske sikre på at Stage Fright var bra, men da jeg kjøpte Rock of Ages på ei platemesse for mange herrens år siden, var det ei heilt ukjent plate for meg. Venner jeg traff på messa blei også overraska: "Dødsfett." "Visste ikke den fantes." "Du må si ifra om den er bra eller ikke." Den er bra. Utvilsomt.

Da jeg tidligere i dag dro plata ut av hylla, slo deg meg hvor fint coveret er. Forsida er helt enkel. Platetittel, bandnavn og et lite bilde. "In concert" står det også. Når en så bretter ut den doble(!) gatefolden, dukker det opp fantastiske livebilder fra konserten: Rick Danko med plastkoppen i neven, Robbie Robertson og Levon Helm som deler en mikrofon, Garth Hudson bøyd over tangentene, Richard Manuel godt skjult i mørket... Det er ingen oversiktsbilder som viser scenen i sin helhet forfra, men det er ikke så farlig. Det er heilt tydelig at sceneoppsettet skal være funksjonelt, ikke visuelt imponerende. Her finnes ingen Marshall-stacker, scenetepper eller gigantiske lysrigger. Nei, scenen er fylt med instrument og forsterkere. Det er plass til Danko både når han spiller bass og fele, Hudson må ha plass til alle brettene sine, men han må også ha en plass å stå når han spiller sax. Pianoet til Manuel står naturligvis sånn plassert at han lett kommer til bak trommene når det er hans oppgave å traktere disse. Det ser trangt ut. Veldig trangt. Veldig trangt og veldig trivelig. Det må ha vært et godt sted å jobbe. Det må også ha vært trangere enn vanlig, for bandet har med seg blåserekke, og, ifølge introduksjonen til Robbie Robertson, er disse med for første gang. Det finnes også to bilder av herremenn som ligner mistenkelig på Bob Dylan og Dr. John. Ikke Ille.

Gleden over å ha funnet fram plata ble enda større etter et raskt blikk over låtlista:

Don't Do It
King Harvest (Has Surely Come)
Caledonia Mission
Get Up Jake
W. S. Walcott Medicine Show

Stage Fright
The Night They Drove Old Dixie Down
Across the Great Divide
Wheels on FIre
Rag Mama Rag

The Weight
The Shape I'm In
Unfaithful Servant
Life Is a Carnival

The Genetic Method
Chest Fever
(I Don't Want to) Hang Up My Rock and Roll Shoes

Det er faktisk sånn med Rock of Ages at det groover og swinger før du setter den på!

Den gode feelingen fortsetter bare å stige etterhvert som låtene dukker opp. The Band spiller heilt fantastisk; løst, ledig og organisk. Bandet stresser aldri, og det låter aldri stivt eller anstrengt. Noen vil sikkert si at det heller ikke er så tight til tider, men de tar feil. Det vil si, de har sikkert rett, men de har ikke skjønt poenget. Blåserne passer perfekt som en del av lydbildet, og alt låter bedre og bedre for hver låt som går. Høydepunktet nås med Unfaithful Servant. Keyboardsoloen, The Genetic Method er dessverre et lite dødpunkt, men Hudson tar i det minste med seg Auld Lang Syne, for det er jo nyttårsaften, må vite. Chest Fever og ...Rock and Roll Shoes klarer ikke heilt å få stemninga på topp igjen før plata er over, men det gjør ikke så mye. 3 sider med fantastisk livemusikk er mer enn andre band har klart å levere i løpet av en heil karriere. The Band gjorde det i løpet av én kveld.

Siden Rick Danko og hans bursdag var grunnen til at jeg fant fram skiva, velger jeg å gjenta noe jeg har sagt for mange ganger allerede: Basslinja hans på The Night They Drove Old Dixie Down er heilt uunnværlig for å få låta til å funke så bra som den gjør. Det låter ikke riktig før denne er på plass, så en melding til Black Crowes må være: Hør på skiva en gang til...