Begrepet "øde yø-plate" er utrolig fjollete. Det er kanskje ikke det teiteste jeg vet, for det finnes veldig mange teite ting her i verden, men at det er en ubrukelig idé, kan det ikke være tvil om. Hvem kommer noensinne til å være i en situasjon der de må dra til en øde øy med kun ei plate, eller der de har styrta i havet og kun har redda med seg ei plate, en batteridrevet spiller og ubegrensa med batterier? "Hva er din øde øy-plate?" Åh, kom igjen... Ærlig talt...
Et mer interessant spørsmål kan jo være: Hva hvis jeg, som for eksempel Dag Ringstad, ble frastjålet platene, hvilke plater ville jeg ha kjøpt inn igjen først? Tres Hombres hadde vært blant de første. Utvilsomt. Selv om jeg har hørt den uendelig mange ganger. Selv om jeg har hatt den i minst tjue år. Selv om jeg for lengst har lært å spille alle låtene.
Tres Hombres og de andre tidlige ZZ top-platene var en av de viktigste grunnene til å beholde platespilleren og ikke bytte ut vinylplater med cder da disse kom. Tres Hombres ble mikset på nytt til ære for cd-formatet. All lyd ble "forbedret" og oppjustert til å låte som det onde ZZ Top som kidnappet det gode ZZ Top en gang tidlig på 80-tallet. Joda, låtene var de samme, men det var litt sånn som å se 16:9 film i 4:3.format: Helt feil.
Helt feil fordi: Lyden på Tres Hombres er fantastisk! Her er det ingenting som kommer i veien for musikken. Det er litt klang på vokalen av og til, litt kompresjon her og der, men ingen triks for å skjule eventuelle feilslag eller andre bommerter. Det er helt nakent. Alle eventuelle feil ville ha vært avslørt. Ingen feil avsløres. Det vil si: Ryktene vil ha det til at den elegante overgangen der Waitin' For the Bus glir over i Jesus Just Left Chacago egentlig er en feil som oppsto i mastring. Tja... Det var kanskje ikke planlagt sånn, men feil er det ikke. Det kan jo alle høre.
Waitin' Fot the Bus åpner plata, og for en glimrende åpning det er. Litt lur gitar, tung bass og et sånt trommeriff som Frank Beard var verdensmester på å lage før han ble en trommemaskin. Vokalen går selvsagt rett på trestemt "have mercy!" Nemlig. Versene er sånn omtrent 12-taktere. Soloene vamper avgårde på et skikkelig sløyt riff som selvsagt modulerer flere ganger. Før siste vers stoppes det selvfølgelig opp. Introen er tross alt så fet at den må gjentas. Skulle bare mangle.
Jesus Just Left Chicago er nok første gang verden utenfor Texas får møte Reverend Billy G. Gospel-blues, eller noe i den duren. Her prekes det på skikkelig temex-vis: "You don't have to worry, 'cause takin' care of business is HIS name." Inn i soloen kommer vitnesbyrdet: "Take me with you, Jesus!" Alle gitarsoloene på Tres Hombres er helt ubetalelige. Gitarsoloen her er allikevel noe helt for seg selv og umulig å spille hvis en ikke kan trikset. Åpen G-stemming. Slutt på senebetennelse og søvnløse netter.
Motorhead covra Beer Drinkers and Hellraisers. De spilte den fort og galt med en litt underlig tekst. ZZ Top gjør sakene seigere, tyngre... Og siden de selv skreiv teksten, er den også riktig. Billy og Dusty gjør en glimrende duett på denne. Trommene er overraskende streite til å være Frank Beard anno 1973.
Master of Sparks, derimot, begynner med en trommebeat som er erketypisk for den samme Frank Beard. Vi får først ett seigt, sløyt riff og så ett til før verset kommer inn med en skummel "spøkelsesgitar" i den ene kanalen. Spooky! Hot, Blue and Righteous er en klassisk bluesballade, hverken mer eller mindre.
Plata snus.
Hvis ikke Move On Down the Line er ei feel good-låt, finnes det ikke feel good-låter. Dette er så utrolig happy, upbeat og påskrudd, og Dusty Hills koring er uendelig kanonbra.
Precious and Grace ble gjort av Queens Of the Stoneage. De fikk det ikke så aller verst til, men så hadde de med seg Billy Gibbons også, da. Alt som foregår her er ganske så enkelt og minimalistisk. Ingen spiller masse, men alt passer perfekt sammen. Det ene komplementerer det andre, det tredje fyller inn tomrommene mellom de to første. Sweet!
John Lee Hooker saksøkte ZZ Top på grunn av La Grange. Han mente de hadde stjålet Boogie Chillen. John Lee Hooker vant rettsaken. Det skulle bare mangle. Gibbons, Hill og Beard får bare håpe John Lee Hooker aldri kjøper Fandango og hører Long Distance Boogie, som faktisk ER Boogie Chillen. Anyways... La Grange er nok den låta herfra flest barband har spilt, og den låta flest barband har spilt dårlig og kjedelig. Gå hjem, lytt til plata, og lær låta skikkelig. Det skal ikke være teit og harry, skjønner dere. Det skal være bra.
"I met a sheik from Mozambiquie..." Selvsagt. Hvor ellers skulle en sjeik komme fra? Dette er et rart riff, refrenget har noen rare akkorder, soloen er stille og merkelig. En litt underlig sak dette her. Underlig og vidunderlig.
Til slutt skal det prekes litt til. Reverend Billy og Dusty Hill stiller deg spørsmålet: "Have you heard about heaven?", og svarer for deg med "Yeah, yeah, yeah!" De stiller også spørsmålet: "Have you heard about Jo Ti Mahr?" Det har jeg ikke, og det ser ikke ut til at noen andre har det heller. Vi trenger litt mer info, Billy. Men flott gospel er det uansett.
Skulle platesamlinga forsvinne, ville jeg utvilsomt ha kjøpt denne på nytt. Denne ganga ikke i nice price-utgave, men med gatefold.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar