Various Artists - The Secret Policeman's Concert

Denne var jeg forberedt på å slakte. Så vidt jeg huska, var dette ei plate ful av halvhjerta, nedstrippa tolkninger av egne, kjente låter. Da jeg satte plata på, ble jeg faktisk positivt overraska. Sting gjør soloversjoner av Roxanne og Message In a Bottle, og det er faktisk ganske fine versjoner. Etter han er ferdig, presenterer noen (Phil Collins? Det høres sånn ut.) Jeff Beck og Eric Clapton. De begynner med å gjøre en perfekt versjon av "Cause We Ended As Lovers." Beck spiller lead, Clapton komper. Men det skule vise seg å være en kortvarig glede. De to gitarheltene ramler etterpå inn i fullstendig fjollete 12-taktere: Further On Up the Road og Crossroads, den ene verre enn den andre. Bob Geldof avslutter side 1, og han gjør, som forventa, en nedstrippet tolkning av sin ene kjente låt: I Don't Like Mondays. Ja, ja...

Side to fortsetter i samme spor. Phil Collins denne ganga. In the Air Tonight er slett ikke verst. The Roof Is Leaking er ikke langt ifra å være verst. Det bllir heller mye bedre når Donovan kommer med sine to bidrag: Universal Soldier og Try and Catch the Wind. Dette er jo i utgangspunktet to fine låter, og det er lite feil med disse versjonene, bortsett fra at de er så lett å ignorere. Plata hadde ikke forandra seg i hverken positiv eller negativ retning hvis låtene ble kutta.

Siste låt hadde løfta plata flere hakk hvis den hadde vært kutta. Sting har med seg et altfor stort band fullt av kjente musikere, slik som seinere skulle bli en tradisjon på veldedighetskonserter, og han gjør en kvinete reggae-tolkning av I Shall Be Released. Det er like stygt som beskrivelsen antyder. Skjerpings! Alle kveldens stjerner deltar selvsagt, og The Secret Policeman's Choir slenger seg på: Midge Ure, Sheena Easton, Micky Moody... På bildet bak på plata ser det ut som om Tom Wiats også har lurt seg med. Han har ikke det. Ikke det at det hadde gjort tingene bedre uansett. Sting piper: "Released, released, released..." Ekstranummeret er bare enda mer av samme låta og ende mer "Released". Etterhvert  hørte jeg Michael Palin ett eller annet sted i lillehjernen: "Wery well... welease Woger!" I den forbindelse kan det jo nevnes at Python-kompis Neil Innes faktisk er med i "superbandet" som leverer dette makkverket.

The Secret Policeman's Concert var en del av The Secret Policeman's Other Ball, et arrangement som skulle samle inn penger til Amnesty International. Flere av Englands største komikere deltok sammen med kjente musikere. Terry Jones, Rowan Atkinson, John Cleese, Michael Palin, Peter Cook... Sketsjene herfra er faktisk veldig bra. To år før hadde også Pete Townshend og John Williams gjort akustiske versjoner av The Who-låter. Dessverre har jeg fortsatt ikke klart å finne et klipp der en kan høre Williams klassiske gitar på Won't Get Fooled Again.

The Secret Policeman's Concert var, i følge tvilsomme kilder, kimen til Band Aid, Live Aid og drøssevis av andre veldedighetskonserter i regi av engelske pop-stjerner fra 80-tallet, så som historisk dokument er den kanskje interessant. Som musikk er dette, med ett unntak, uinteressant. Mine fordommer ble langt på vei bekrefta. Det føles godt.