Tidlig på 80-tallet ble en lokal gitarist/bassist/trommis/sanger sittende fast på en naturfagsprøve. Spørsmået var: "Hva er fett?" Siden han ikke uten videre kunne svare blankt, svarte vedkommende: "Å spille i band." Han fikk ikke poeng for det svaret. Som er tullete. Om noe, så var spørsmålet for upresist, for det er fett å spille i band. Det synes i alle fall Jack White. Da han og Raconteurs besøkte Quarten på turneen for Broken Boy Soldiers, sang han langt over evne og mistet stemmen, han spilte hardt og høyt og sleit strenger i ett kjør. Til slutt endte han opp med å plugge kassegitaren i forsterkeren, for pause skulle han ikke ha. Hvorfor? Fordi det er fett å spille i band!
Broken Boy Soldiers er blant de få platene jeg har kjøpt etter å ha hørt den i bakgrunnen i en platebuttikk. "Hva spiller dere nå?" "The Raconteurs. Blue Veins." Det endte opp med at jeg kjøpte plata. Ikke der og da, selvsagt. Dette var mens det fortsatt var et ork å få tak i vinyl. Først måtte den bestilles. En venta på telefon fra butikken, men de ringte aldri. Derfor gikk man den for å finne ut om noe var på vei. Da var plata gjerne solgt til noen andre, og ny bestilling ble lagt inn... Uansett: Til slutt kom Broken Boy Soldiers fram. Det var i grunnen verdt å vente på. Ikke det at jeg hadde lengta så veldig, for en hjemmebrent cd fantes allerede i bilen, men det er noe eget med vinyl. Gatefold cover. Plakat...
Jack White III og Brendan Benson veksler både som vokalister og låtskrivere. det vil si, det siste er rein gjetting, men det er ikke veldig usannsynlig. Låtene Benson synger skiller seg ganske godt fra låter med White som hovedvokalist. I tillegg deler de lead-rollen her og der, og det funker faktisk veldig bra. Så bra at de kunne ha gjort det oftere.
Det er ei ujevn plate dette her. Rett og slett. De gode låtene, Broken Boy Soldiers, Blue Veins, hitlåta Steady as She Goes er knallbra. Call It a Day er ikke det. Together er helt grei. Det er ikke tvil om at det har vært moro å lage plata, og musikerne har utvilsomt vært langt over gjennomsnitt begeistret og inspirerte. Flere ganger har de nok tenkt at det er utrolig fett å spille i band, spesielt med gamle venner. Noe av denne begeistringen har nok svekket dømmekraften. Det hadde ikke gjort noe om de hadde vært en tanke mer selvkritiske. Det finnes allikevel nok høydepunkt her til vill høre på plata igjen, for eksempel neste uke. Kanskje det går an å hoppe over et par låter neste gang?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar