16 Horsepower - Sackcloth 'n' Ashes

Det er fullt mulig å snakke lenge og vel om noen plater uten noensinne å si noe om tekstene. Ofte kan en bruke alle kreftene sine på å analysere tonearter og taktarter, og en kan lytte nøye til enkeltinstrumenter og detaljer uten å egentlig bry seg noe særlig om hvilke ord som synges. Det er heller ikke så sjelden at det er liten eller ingen sammenheng mellom tekst og musikk. Slik er det ikke med Sackcloth 'n' Ashes. Innholdet i tekstene forsterkes av musikken, og de samme tekstene setter ord på de stemningene som allerede finnes i låtene. Vi snakker ren symbiose her.

I 1996, da Sackcloth 'n' Ashes kom ut, var 16 Horsepower en trio: Jean-Yves Tola tok seg av tromming, mens Keven Soll trakterte bass, både elektrisk og kontra. Vokal, gitar, banjo og trekkspill (bandeon/konsertina) var, sammen med tekstskriving, David Eugene Edwards' ansvar. Musikken er felleskomposisjoner og kan vel best beskrives som alternativ country. Selv om bass og trommer er relativt tradisjonelle, har bandet noe helt eget i hvordan Edwards trakterer instrumentene sine: Når han spiller gitar, er dette stort sett slidegitar eller lap-steel, og begge deler er stemt i åpen moll-akkord, noe som igjen fører til at alle akkorder som spilles blir nettopp moll-akkorder, helt uavhengig av om dette passer tonearten eller ikke. Resultatet er at det rett og slett låter spooky og litt skremmende, bare hør på I Seen What I Saw eller Scrawled In Sap. På samme måte går det kun i moll når trekkspillet og tas i bruk på American Wheeze, mens banjolåtene tillater litt større variasjon. De fleste av disse går også i molltonearter, men en og annen durakkord sniker seg inn av og til. I refrenget på Black Soul Choir ligger gutta for eksempel ganske lenge på C-dur. I to heile takter av ganga, faktisk.

Alle diss mollstemningene gir naturlig nok låtene et heller dystert og alvorlig uttrykk, og dette går igjen i tekstene. Selv om dette utvilsomt kan beskrives som kristen musikk, finnes det ikke snev av gladkristne meldinger her. Ingenting her hadde passet spesielt godt som reklameslagord bak på Hånesbussen. Det hadde ikke gått. Innimellom kommer det oppløftende beskjeder om oppstandelsen (look see his bones are gone, he done left the grave) eller om støtte fra oven (the little angel held out her hand sayin' father, father I love you), men det hjelper så lite når de er klemt innimellom låter som Black Soul Choir, der Edwards prøver å finne ut om han har mest til felles med Kain eller Abel (Oh I will forgive your wrongs, yes I am Able and for my own I feel great shame. I would offer up a brick to the back of your head, boy, if I were Cain.) og forteller oss at "every man is evil, yes, and every man a liar". Her forteller han også lytteren at "He is the one you keep cold on the outside, girl. Open up and let him in." Dessverre høres ikke dette ut som et løfte om noe bedre, det er snarere en trussel. Det blir ikke mye bedre i Strong Man. Du skal ikke se bort ifra at meninga her er å fortelle om styrken en får ved å tro (there is power in the blood of the lamb), men stort sett fokuseres det på hvor galt det skal gå med den som ikke er ydmyk: "Let there be no hesitation, get a rope and make it quick. Each last breath come from his mouth, I will beat it out with a stick." Dette er alvorlige saker. Arne Garborg hadde elsket 16 Horsepower.

På tross av alt dette tungsinnet, spiller bandet fantastisk bra, og, kanskje på grunn av alvoret, leveres alle låter med en helt overveldende intensitet. Dette toppes av med David Eugene Edwards' vokal. Det er ikke sikkert at vi lyttere har samme syn på disse sakene som han, men han synger med en overbevisning som forteller at for ham er dette blodig alvor.

Sackcloth 'n' Ashes er ingen feel good-plate, men av en eller annen grunn, blir jeg i fantastisk godt humør av den. Litt skremmende, egentlig.