Aunt Mary - The Best Of Aunt Mary

Det finnes en håndfull band de som er opptatt av norsk rockehistorie, er uendelig stolt av: The Pussycats, Junipher Greene, DumDum Boys, Motorpsycho og, selvfølgelig, Aunt Mary. Aunt Mary var blant de første hardrock-bandene, de var blant de første prog-bandene, de var tydelig inspirert av The Beatles, de spilte I Dovregubbens hall på Hammondorgel og fuzzgitar. Om de var først ute med disse tingene hver for seg, er det sikkert mange som har en mening om, men denne kombinasjonen tilhørte bare Aunt Mary.

The Best Of Aunt Mary er selvsagt ei samleplate. Litt er henta herfra, litt er henta derfra. Albumspor og singelkutt. Original LPene har nå blitt for dyre for vanlig dødelige, i alle fall hvis de er i spillbar stand, men en samler har en alltids råd til.

Første låt ut er Rosalind, en av Jan  Groths låter. Den er litt sånn Steppenwolf-aktig på en god måte. Veldig lite prog, men fortsatt god rock. Faktisk spilte jeg selv denne sammen med Groth backstage i Kvinesdal for noen år siden. Jeg måtte innrømme jeg ikke husket soloen. Han sa det var greit. Tidligere hadde vi, uten Groths hjelp, spilt denne på en lokal festival. Det gikk omtrent slik for seg: Geir Vokalist: "Vi skal spille litt Aunt Mary!" Tykk Mann: "Jaaaaa!" Geir Vokalist: "Rosalind!" Tykk Mann "Neeeei!" Rosalind er ikke nødvendigvis noen god ambassadør for Aunt Marys sound. Det var i det minste det vi lot oss fortelle.

Joinin' the Crowd er nok mer det en venter å høre fra Aunt Mary: Litt bluesy progrock, harmonivokaler, orgel, masse stopp og start. Bjørn Krisa Christensen gitar. Det samme gjelder i grunnen også spor 4: Stop Your Wishful Thinking.

I mellom disse har plateselskapet presset inn Mr. Kaye, historien om nettopp Mr. Kaye, som skal holde en eller annen slags forestilling. Tostemt gitarsolo og tuba. Ropertstemme. Engelskuttalen er ekstra britisk. Ikke umulig at Aunt Mary hadde hørt om Mr. Kite...

Stumblin' Stone har en usannsynlig fet intro. Det veksles mellom 5/4 og 3/4, men groover og gynger som om det skulle være den enkleste sak. Noen tenker sikkert nå at 3+5 er åtte og at dette bare går i flat 4 med tunge synkoper. Til dere har jeg bare en ting å si: Men så hør på låta da, for svarte! Introen tar sin tid og er faktisk lengre enn selve låta. To vers får vi. To vers og en gitarsolo. Hva mer trenger du?

In the Hall Of the Mountain King er selvfølgelig det engelske navnet på I Dovregubbens hall. Grieg i progdrakt. Knallbra. Ett år før ELO.

Få låter starter så tøft som G Flat Road. Den åpner også den norske filmen Tomme Tønner. Ingen god film, men da jeg så den på kino, med fjernt høy lyd, slik det alltid er på kino, var jeg solgt etter første tone fra G Flat Road. Dette er en perle i norsk rockhistorie. Wah-wah på orgelet. Tungt, seigt og herlig. Litt norsk schwung på engelsken. Sånn vil vi ha det.

Aunt Mary fikk visst litt trøbbel da Jimi, Janis and Brian kom ut. Det er en cover av Marvin Gayes Abraham, Martin and John. Nordmennene endret litt på teksten for å hylle sine avdøde helter. Det skulle det bli rabalder av. Tenk å synge "Didn't you love the things that they stood for?" når disse sto for dop, fyll og generell mangel på folkeskikk. Faktisk ble låte forbudt av BBC. Selvfølgelig solgte singelen godt.

Noctournal Voice er ganske laidback, men har med det som må være det drøyeste innslaget av falsett i Norge, i alle fall utenfor Sølvguttene. Fairwelll My Friend er delt mellom en rolig, akustisk balladedel og en tydelig ELP-isnpirert instrumentalbit. Veldig tidsriktig. Kanskje ikke den låta som har tålt tidens tann best, men fortsatt moro.

Aunt Mary har forsøkt seg på flere reunions. Jeg har aldri sett dem live selv, men opptak avslører at de er preget av å ha drevet med mer beherskede saker de siste 35 årene, f. eks Georg Keller og Alex (ikke Rosén, men hun polskrussiske syngedama). De låter ikke som før. Det gjør platene.