Denne har jeg egentlig for lengst avskrevet som ei plate verdt å hoppe over, ei plate som ikke er noe mer enn en nødvendig overgang mellom Greetings From Asbury Park, N. J. og Born To Run. Nesten et nødvendig onde. Denne heilt usaklige holdninga er basert på tre ting: Sambapartiet på slutten av The E Street Shuffle er fjollete og irriterende, trommis Vinne Lopez sliter big-time med tempoet flere steder i Kitty's Back, og intonasjonen på gitarosoloen mot slutten av Incident on 57th Street er heilt ute. Vurderinga er med andre ord elendig begrunnet. Det finnes mer enn tre ting på denne plata.
Egentlig er det lett å glemme disse irritasjonsmomentene. Låtene er, for eksempel, veldig bra. Gode låter. Gode Springsteenlåter. Det bør jo holde mål, ikke sant. TWTIATESS kom ut mens Springsteen fortsatt skreiv tekster fulle av ord, nesten stream of conciousness, før bandet fikk navnet sitt med på coveret, men samtidig som de spilte sinnsykt busy, nesten over evne.
Variasjonen er det ikke noe å si på: Litt soul- og bluesundertoner på The E Street Shuffle og Kitty's Back, country på Wild Billy's Circus Story, romantiskballade med 4th of July, Asbury Park (Sandy)... I tillegg er Rosalita (Come OUt Tonight) rett og slett utpreget Springsteensk, for det må det jo være noe som heter nå. Hva New York City Serenade er, klarer jeg ikke heilt å definere. Den er på en måte en oppsummering av sjangrene fra tidligere på plata.
Favorittlåta er nok Rosalita (Come Out Tonight). Knall tekst, masse energi, kanonfett samspill (Dette bandet skulle jeg gjerne ha spilt i...) og et av verdens kuleste start/stopp-øyeblikk før siste refreng...
Dette er absolutt ikke ei plate en bør hoppe over, men det er øyeblikk her jeg skulle ønske jeg kunne slippe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar