Nazareth - Razamanaz

Det er fristende å lage en parafrase over Natt&Dags anmeldelse av Anne Grethe Preuss her: Hold kjeft, drittband! "This is dog food," sto det en gang i en anmeldelse av Razamanaz, og det passer i grunnen godt. Ikke smaker det godt, ikke lukter det godt, og det ser ikke ut som noe særlig heller. På den annen side; litt næring finnes i til og med den mest stusselige hundemat. Det er med andre ord formildende omstendigheter her: Vi snakker om bluesbasert hard-rock fra tidlig 70-tall, noe som ofte er et godt tegn. Det er feil å si at plata er laget etter alle kunstens regler, men mange av reglene har blitt fulgt sånn omtrent. Problemet er at det er lett å bli sur og furten når noen leverer pinlige varer i en sjanger en egentlig setter stor pris på. Razamanaz gir skyts til dem som sier at rocken fra denne perioden er gubbete og helt uinteressant.

Platas høydepunkt er versjonen av Leon Russels Alcatraz, men det er ikke snakk om en veldig høy topp. Det absolutte bunnpunktet er utvilsomt I Sold My Soul, en flau affære der det fortelles i overtydelige ordelag om hvem de har solgt sjela si til. Som sagt: Pinlige greier.

Det er i grunnen ikke veldig dårlig spilt, og lyden er bare litt kleinere enn det en forventer fra sjangeren, men de egenkomponerte låtene er syltynne, og vokalen er en parodi på seg selv.

Roger Glover har produsert dette makkverket, og han burde bøye sitt hode i skam. Du burde vite bedre, Roger. Skamme seg!